Å være student i praksis ved Senter for Krisepsykologi

Som student på profesjonsstudiet i psykologi ved Universitetet i Bergen er siste studieår tid for eksternpraksis. Endelig er tiden kommet hvor vi skal ut til de ulike arbeidsplassene og få ordentlig smaken på jobben som psykolog. En nervøs forventning preget både valg av praksissted og første dag i praksis. Hvordan ville dette bli? Ville man få det til? Hvordan ville man trives på arbeidsplassen? Dette var blant spørsmålene som meldte seg, samtidig som jeg først og fremst gledet meg til å få være ved Senter for Krisepsykologi. Innlegg fra Marthe Grue, psykologistudent

Hva utgjør et godt praksissted? Hele poenget med eksternpraksis er læring. Vi skal vende hodet bort fra boka og til pasienten, og vi skal ha mange nok pasienter til at vi får en følelse av hvordan det er å jobbe som psykolog, samtidig som det ikke skal være så mange at vi blir fullstendig overveldet. Sakene kan være varierte og gi bred erfaring, eller tilsynelatende like og gi mer erfaring innen ett felt. Når man velger Senter for Krisepsykologi som praksissted vet man med ganske stor sikkerhet at sakene vil omhandle enten sorg, kriser eller traumer. Samtidig som vi mennesker er så sammensatt og reagerer så ulikt på utfordringer, at arbeidsoppgavene og fremgangsmåtene med den enkelte pasient kan variere stort.

Ved å velge Senter for Krisepsykologi som praksissted så velger man bort offentlig helsevesen, DPS ’er, døgninstitusjoner og med stor sannsynlighet enkelte psykiske lidelser. Man tar et valg om at man akkurat dette halvåret har mer lyst til å lære om reaksjoner på store belastninger og alvorlige livshendelser, og hvordan man kan møte dette på en god måte. Med det valget kommer muligheten til å snakke med ansatte med mange års erfaring, delta på gruppetilbud til eksempelvis sørgende eller voldtektsutsatte, være med på seminarer og konferanser, samt å få et innblikk i forskningen som gjøres innen dette feltet.

Senter for Krisepsykologi sitter unektelig på god, viktig og særegen kunnskap ervervet gjennom mange års erfaring med, og forskning på, sorg, kriser og traumer. Her jobber folk som har rykket ut til både store og små ulykker, som har jobbet i inn- og utland og som har mye erfaring når det gjelder å møte mennesker i krise. Ved å ha studenter i eksternpraksis får senteret mulighet til å bringe denne kunnskapen videre, nedover i rekkene, til oss som står på arbeidslivets startstrek og venter på at startskuddet går. Senteret og dets ansatte får ta oss med, vise oss og lære oss om det de mener er viktig kunnskap for framtidens psykologer. Det er med andre ord fordeler både for meg som student som får være ved Senter for Krisepsykologi, og for senteret i seg selv. Den største fordelen er imidlertid knyttet til pasientenes tilbud, da man for hver student kan tilby flere mennesker støtte, hjelp og behandling. 

Det er ikke til å stikke under en stol at det første møtet med arbeidslivet kan være krevende. Det kan være krevende å være en hjelper, å sette seg inn i vonde følelser og å forsøke å lindre de – uten å ha så mye erfaring med nettopp det. Det å få hjelpe mennesker er først og fremst et privilegium, samtidig som det unektelig er et ansvar knyttet til det. Når dette ansvaret føles stort er det viktig å kunne be om hjelp og å ta den i mot, samt å ta til seg positive ord og støttende kommentarer. Det er viktig å føle at man først og fremst lærer, men også bidrar ved å hjelpe de menneskene man møter. I den forbindelse er det godt å få erfaring med forskjellig type behandling, samt å ikke behandle i det hele tatt – men å følge opp et menneske som trenger å ventilere, gi det rom til å snakke og å lytte til det som blir sagt, på en ikke-dømmende, åpen og aksepterende måte.

Når det om under et år er tid for å forlate studenttilværelsen og tre inn i rekken av arbeidende psykologer vet jeg at jeg har mye igjen å lære og erfare. Den prosessen er kanskje bare så vidt i gang. Samtidig vet jeg at når den tid kommer, så har jeg med meg en god mengde kunnskap fra min eksternpraksis ved Senter for Krisepsykologi, for ikke å glemme en økt interesse for sorg, kriser og traumer, og hvordan arbeide med det.

 

 

 

Tidligere innlegg

I min praksis ved Senter for Krisepsykologi har jeg gjennom samtaler med erfarne klinikere og egen klinisk praksis sett hvor mye det å bli voldtatt kan påvirke et menneskeliv. Samtidig viser statistikken at i Norge henlegges ni av ti anmeldte voldtektssaker. Med andre ord går gjerningsmannen fri i de fleste tilfeller, mens den voldtektsutsatte må bære den traumatiske voldtekten med seg resten av livet.

Som student på profesjonsstudiet i psykologi ved Universitetet i Bergen er siste studieår tid for eksternpraksis. Endelig er tiden kommet hvor vi skal ut til de ulike arbeidsplassene og få ordentlig smaken på jobben som psykolog. En nervøs forventning preget både valg av praksissted og første dag i praksis. Hvordan ville dette bli? Ville man få det til? Hvordan ville man trives på arbeidsplassen? Dette var blant spørsmålene som meldte seg, samtidig som jeg først og fremst gledet meg til å få være ved Senter for Krisepsykologi. Innlegg fra Marthe Grue, psykologistudent

Dette innlegget er skrive på bakgrunn av samtalar med pasientar, deira familiemedlemmer og med helsepersonell, gjennom mange år som psykolog på helsepsykologi-feltet.

Nyhetsbrev

Meld deg på nyhetsbrevet vårt - så får du en faglig oppdatering månedlig.