Knuse drømmer skånsomt

Noen blir fotballproffer, popstjerner eller dansere, men statistisk sett er det ganske få som oppfyller barndomsdrømmen om rikdom og berømmelse. Vi blir stort sett helt «vanlige folk». Så på hvilket tidspunkt i livet skal drømmene knuses? Dør de sakte ut og erstattes med realisme? Hvilke rolle skal foreldrene ha i denne utviklingen?
Marianne Vinjevoll

Psykologspesialist

I venneboken min fra barneskolen er et av spørsmålene; Hva er drømmejobben din? - De fleste har skrevet fotballspiller eller popstjerne. Dette er ikke ulikt dagens utsagn fra barn og unge, men det har kommet en større variasjon; nå kan du bli blogger, realitystjerne eller youtuber. Samtidig ser jeg i venneboken, at det ofte var skrevet et mer «vanlig» yrke bak; lærer, sykepleier, vaktmester o.a. Det fantes en plan B, da de fleste visste at det var lite sannsynlig at den store drømmen kom til å bli oppfylt. Er det her det har skjedd en endring? I dag får de unge høre – Du kan bli akkurat hva du vil, bare du jobber hardt nok, ikke la noen ta fra deg drømmen!

Det er noe fint i det, men samtidig noe skremmende. Tanken om at du kan bli det du vil, bare du vil det nok. På den ene siden innebærer det frihet og et hav av muligheter. På den andre siden, har du mislyktes eller ikke jobbet hardt nok, dersom du ikke får det til. Men verden er ikke rettferdig, det er ikke alltid de som jobber hardest som oppnår de beste resultatene.

Det er heller ikke nok at man gjør det godt på en arena, man skal mestre alle arenaer. Skole, fritidsaktiviteter, se bra ut og ha mange venner. Dette skal i tillegg synliggjøres og publiseres for alle andre, dette for å sikre at du ikke jobber forgjeves.

Det er en fare at barn og unge utvikler en betinget selvfølelse som blir knyttet opp mot prestasjoner og ytre tilbakemeldinger. Et behov for stadig ytre bekreftelse fører til at ingenting blir godt nok, og det gir en svært kortvarig glede, med behov for stadig påfyll i form av konkrete resultater. Frykten for å feile eller bli avslørt er en konstant påminner og pisk. Dersom man ikke lykkes, er man ikke god nok som menneske. De kan oppleve at de har skuffet foreldrene som støttet dem i deres ambisiøse drømmer. Foreldrene som kjørte på alle treninger, betalte for det dyre utstyret eller de ekstra undervisningstimene, foreldrene som sa at de hadde et talent.

Når jeg nå har barn med drømmer, har jeg spurt meg selv hvordan det er best å møte disse drømmene. - Skal jeg fortelle dem at alt er mulig, bare de jobber hardt nok? Eller skal jeg fortelle dem at sannsynligheten for at de lykkes er svært liten, og at det nok er bedre å satse på et vanlig A4 liv? - Det blir vel noe midt imellom.

Kanskje er det noe i oss foreldre, som også har en sult etter å ha «spesielle, talentfulle barn», noe vi kan vise frem, den endelige bekreftelsen på å være en god forelder. De fleste vil ikke identifisere seg med en slik antagelse, men hva opplever barna selv? Hvordan oppfatter de sine foreldre?

MCCP ved Harvard University gjennomførte en undersøkelse med tanke på hvordan barna oppfatter foreldrenes verdier:

- 81 prosent av de unge opplevde at foreldrene var mer opptatt av barnas prestasjoner eller lykke, enn av at de brydde seg om andre.

- 96 prosent av foreldrene mente de signaliserte det stikk motsatt.

Det er et stort sprik mellom hva foreldrene ønsket å signalisere og slik det ble oppfattet. Om det er ord, handlinger eller hvordan vi kommenterer omgivelsene som skinner gjennom er noe usikkert. Selv om resultatene her var fra USA, er trolig ikke forskjellene så store.

Mange har de økonomiske forutsetningene til å satse på barna, slik at barna blir et «prosjekt» de investerer i. Vi gjør alt for å sikre at de møter minst mulig ubehag, nederlag eller psykiske påkjenninger.

Med dette menes ikke at det er et problem at foreldrene er omsorgsfulle og engasjerte. Men vi må være bevisste på hva vi gjør og hvorfor vi gjør det. Vi må benytte oss av anledninger til å gi dem verktøy for å håndtere vanskelige situasjoner og motgang.

  • Støtt dem i tanken på å gjøre det de trives med og har glede av
  • Lær dem å lytte til egne behov og gjøre prioriteringer, alt kan ikke være like viktig
  • Det er ikke alle som lykkes, selv om de har jobbet hardt
  • Livet innebærer oppturer og nedturer, del av egne erfaringer
  • Berømmelse og anerkjennelse gjør ikke mennesker mer lykkelige
  • Rutiner, relasjoner og trygghet er essensielt for at mennesker skal ha det godt

Noen har genetiske forutsetninger, gleden og iveren som skal til for å oppnå drømmen. De fleste mangler noe av dette og etter hvert må drømmene sakte skrives om. Kanskje må drømmene gradvis bli til det helt vanlige, og det er faktisk ikke så verst. Ja, noen få blir best, men de fleste blir helt gjennomsnittlige flotte folk. De gjennomsnittlige som får samfunnet til å gå rundt, uten et stort publikum som elsker eller hater dem. Drømmen kan bli en hobby, vi kan prioritere gode venner og kjæreste, få en meningsfull jobb hvor man treffer gode kollegaer. Når drømmene sakte skal omskrives, må foreldrene trekke frem verdiene i eget hverdagsliv, vise dem hva vi setter pris på og opplever som viktig. Ved å vektlegge dette, ikke bare i ord, men i handlinger og generelt i hverdagen kan vi bidra til at drømmer ikke blir knust eller at en 4er på eksamen ikke er et stort nederlag.

Tidligere innlegg

I min praksis ved Senter for Krisepsykologi har jeg gjennom samtaler med erfarne klinikere og egen klinisk praksis sett hvor mye det å bli voldtatt kan påvirke et menneskeliv. Samtidig viser statistikken at i Norge henlegges ni av ti anmeldte voldtektssaker. Med andre ord går gjerningsmannen fri i de fleste tilfeller, mens den voldtektsutsatte må bære den traumatiske voldtekten med seg resten av livet.

Som student på profesjonsstudiet i psykologi ved Universitetet i Bergen er siste studieår tid for eksternpraksis. Endelig er tiden kommet hvor vi skal ut til de ulike arbeidsplassene og få ordentlig smaken på jobben som psykolog. En nervøs forventning preget både valg av praksissted og første dag i praksis. Hvordan ville dette bli? Ville man få det til? Hvordan ville man trives på arbeidsplassen? Dette var blant spørsmålene som meldte seg, samtidig som jeg først og fremst gledet meg til å få være ved Senter for Krisepsykologi. Innlegg fra Marthe Grue, psykologistudent

Dette innlegget er skrive på bakgrunn av samtalar med pasientar, deira familiemedlemmer og med helsepersonell, gjennom mange år som psykolog på helsepsykologi-feltet.

Nyhetsbrev

Meld deg på nyhetsbrevet vårt - så får du en faglig oppdatering månedlig.