Til ungdom som opplever sorg og traumer
Av psykolog Atle Dyregrov, Senter for Krisepsykologi, Bergen
Voksne har ofte en gullfisks hukommelse (ca 20 sekunder) og en lemens tålmodighet for hvor lenge reaksjoner kan vare etter at en har mistet en person i nærmeste familie, eller en nær venn, eller har hatt en annen skremmende eller livstruende opplevelse. Dessverre er det slik med mange venner også, det går ikke lang tid før du merker at de helst ikke vil snakke om det som har skjedd, og at de ønsker at du skal være som før. Litt etter litt tar de ikke opp det som skjedde i samtale, de unngår visse tema, eller de kan faktisk la være å ringe til deg slik at du føler de unngår deg. Det er slett ikke slik at alle trekker seg unna på denne måten, men det skjer nokså ofte. Det smerter dypt om dette er noen som du hadde tenkt ville stille opp og være der for deg. Noen ganger går dette på bestevennskap løs og en kjenner sviket dypt og inderlig. Heldigvis kan det være andre som du ikke hadde forventet ville bry seg så mye som bryr seg mer enn du hadde tenkt. Uansett er det viktig at du kan skjønne hva som skjer, slik at du eventuelt kan komme med mottrekk som vil hindre at du blir mer ensom og alene. Senere i det jeg skriver skal jeg forklare litt mer, og også gi deg noen råd du kanskje kan finne nyttige.
Helt fra midten av 1980årene har jeg og mange med meg holdt kurs for lærere for at de bedre skal forstå barn og ungdom som opplever kriser. Lærere har tatt dette feltet alvorlig og ved de fleste skoler, helt sikkert også din egen, finnes det beredskapsplaner som beskriver hva som skal gjøres i skolen om noe skjer. Du har kanskje også opplevd at du fikk god hjelp etter det som hendte med deg. Samtidig har jeg til min fortvilelse opplevd at i ungdomsgrupper jeg har ledet, så kommer samtalen nesten alltid tidlig inn på lærernes forståelse, eller mangel på forståelse etter det som har hendt en ungdom. ”Helt til å begynne med gikk det bra, da ba læreren meg å ta kontakt hvis det var noe, og jeg fikk beskjed om at han forsto at det ville ta lang tid. Men så gikk det en tid og så var det ikke så enkelt lengre. Da virket det faktisk som han var spesielt ute etter meg.” Dette er hva en 16-årig gutt fortalte etter sin fars død, og han er ikke alene om opplevelsen av at lærerne har kort hukommelse på sorgområdet: ”Min lærer har en gullfisks hukommelse”, sa en annen.
Slike og andre historier har overbevist meg om at det ikke er enkelt å være ungdom som har opplevd sorg eller traumer i skolen i dag. Etter hvert som tiden går, blir du som har opplevd dette på en eller annen måte et slags vandrende bevis på lærernes dårlige samvittighet. Da kan det ende med at det går ut over deg som allerede sliter fra før av. Når vi samtidig vet at svært mange ungdommer sliter med hukommelses- og oppmerksomhetsvansker etter slike hendelser, blir det enda lettere å se at det er vanskelig å tilfredsstille skolens krav. Spesielt sorg tar mye lengre tid enn mange skjønner. Om det er far eller mor eller en søster eller bror som er død, kan kanskje forståelsen vare ved over en tid, verre er dette om det er en nær venn eller kjæreste som er død. Da er tålmodigheten hos lærere, foreldre og andre voksne, enda kortere.
Mange av dere opplever at voksne og venner ikke tar kontakt, unngår dere,
eller later som om ingenting har hendt. Dette kjennes smertefullt og uforståelig. Det er heller ikke så lett å forklare. Noe skyldes sosial ubehjelpsomhet, de vet ikke hva de skal si eller hvordan de skal si det, og som med andre vanskelige ting så gjør en det letteste – unngår dem. Noen ganger kan de si ting som smerter dypt. Her er noen eksempler på hva ungdommer har fortalt meg:
Dette er nok vel ment og du kan tenke det selv, men det er vanligvis ikke kjekt å høre. Du kan om du orker det forklare dem at det de sier ikke stemmer og at de ikke bør si det til andre de vil forsøke å møte, men kanskje er det lurest å bare overse bemerkningen eller kort svare at ”Du kan nok tro du forstår hvordan jeg har det, men det gjør du ikke”, eller ”Jeg tror nok ikke du helt kan skjønne hvordan det er å ha opplevd det jeg har opplevd.”
Men det er nok andre ting som forårsaker at andre trekker seg unna, bl.a. at de som har opplevd smertefulle hendelser lett blir påminnere om hvor forgjengelige vi selv og våre kjære er. Vi vil rett og slett ikke påminnes hvor kort vei det er mellom liv og død, glede og smerte. Og til sist, mange vil ubevisst skyve unna smertefulle ting og tenker rett og slett ikke lenger på at det er kort tid siden dere opplevde hendelsen eller dødsfallet.. Noen ganger tar jo også dere på dere en smilende maske, slik at omgivelsene tror at nå går alt bedre, og de vil ikke ”ødelegge” det som ser ut til å gå bra. Når voksne eller venner trekker seg unna eller ikke forstår, er det dessverre ofte dere selv som må ta initiativ til å snakke eller bryte denne sosiale hjelpeløsheten.
Et annet forhold som er spesielt for ungdommer er at dramatiske hendelser som tap av kjære kan føre til en form for modningsspurt. Dere som har mistet en kjær vil skifte verdier og de tingene som før var viktige behøver ikke lenger være det på samme måte. Mens de andre synes det er festlig å sitte å drikke på en fest, er dette for noen av dere det siste dere har lyst til å bruke tiden på. Noen synes at venner blir så tomme og uinteressante at de begynner å trekke seg unna eller lete etter noen som har andre verdier. Her bør du nok være litt på vakt så kravene til venner ikke blir så harde at få kan leve opp til dem, og du blir sittende tilbake ribbet for ditt vennenettverk.
Ut fra min erfaring vil jeg driste meg til å komme med noen råd til deg:
Forsøk å skjønne hvorfor kontakten er vanskelig. Hva er det som gjør at de andre trekker seg unna. I stedet for bare å bli sint og skuffet over de som trekker seg unna så tenk hva du tidligere har gjort eller hvordan du ville ha opptrådt før dette hendte deg. Kanskje blir du noe mer overbærende slik at din skuffelse ikke blir en barriere som stenger for videre kontakt.
Ta aktivt kontakt med de rundt deg. Dessverre er det nok slik at dersom ikke du tar kontakt med andre så blir du mer isolert. Forsøk å forklare de som betyr noe for deg hvordan du har det og hva de kan gjøre som er til hjelp for deg. Det er ille at det er du som må ta ansvar for dette, men om du ikke gjør det er mange ganger sjansene små for at de gjør det. Du kan fortelle hvordan du har det ved å:
Skriv brev
Ringe, sende meldinger, mail
Forklare hva du tenker i en samtale
Bli med på sosiale aktiviteter, selv om du ikke har stor glede av dem. Det er mye lettere å opprettholde kontakten med andre om du ikke dropper ut av mange av de vanlige aktivitetene du pleier å delta i. Om du ikke orker det så kan du jo få en venn til å si at du har tatt en pause. Om du aksepterer at du til å begynne med ikke vil føle glede ved å delta, blir det kanskje lettere å være med.
Om du synes det er vanskelig å ta kontakt med venner eller andre, kan du i tankene gjennomgå hva du kan si til eller hvordan du kan ta kontakt med venner – eller rollespille dette sammen med en du stoler på
Vær forberedt på hvordan du kan håndtere de som skuffer deg. Det er lurt å tenke igjennom hvorfor dette skjer og legge en plan for hva du kan si. Om du i sinne sier det som hjertet renner over med, kan det lett øke kløften mellom deg og andre. Ved å stille deg spørrende til dine venner, f.eks. si ”Jeg merker at du ringer så sjelden og lurer på hvorfor?”, ”Er du redd for at jeg skal begynne å gråte eller at du selv skal gråte?”.
Om du har kontakt med en rådgiver, prest, lege eller psykolog, så kan det hjelpe å ta en god venn eller din vestevenn med til en samtale, slik at han/hun bedre skjønner hvordan du har det. Om dere har vanskelig for å snakke sammen kan kanskje en slik fellessamtale hjelpe.
Om din lærer ikke forstår at du fremdeles sliter med det som skjedde, snakk med dine foreldre om dette eller ta det opp med læreren direkte. Fortell at selv om det for han/henne kan virke lenge siden gjør dette deg fremdeles ukonsentrert, trist (eller nevn andre reaksjoner du sliter med). Ta gjerne og print ut det som her er skrevet og gi en kopi til din lærer.
Jeg vil også nevne at mange blir overrasket over styrken og intensiteten i sorg- og traumereaksjoner. De blir så sterke at du kan bli redd for å bli gal, og være overbevist om at andre ikke kan forstå. For mange blir det viktig å forsvare seg mot styrken i reaksjonene ved for alt i verden å unngå å tenke på, snakke om, eller gå nær steder, situasjoner eller annet som minner om det som har skjedd. Greier du å unngå alt som påminner om hendelsen ser det fra utsiden ut som om du mestrer det hele bra. Faren er imidlertid at du blir så god til å holde alt på avstand at du faktisk over tid blir nesten ”flat” i følelseslivet. Du blir så bra på å dempe følelsene at du avlærer å føle. Om du er så god på å holde alt på avstand, så vil jo også de rundt deg tenke at du greier deg så bra, at du er så ”sterk”. Mange skjønner fort at omgivelsene ønsker at ting skal gå bedre, og så gjør de ”gode miner til slett spill” og smiler utad mens de sliter innad. I slike situasjoner fanger bordet og du må leve opp til at andre ser på deg som flink og sterk, og ikke lar deg få snakke om savn og sorg som likevel kan være tungt.
Med det siste jeg beskrev i tankene, vil jeg gi et råd til deg: Selv om det kan være vanskelig, selv om du er redd for å være ”svak” eller at demningen skal briste, våg å uttrykke hva du tenker og opplever til en god venn eller et familiemedlem. Om du merker at du har endret deg helt, eller at du sliter med skam og skyld eller angst for at andre ting skal skje, og dette ikke demper seg, ta kontakt med rådgiver, skolesøster, skolelege eller annet helsepersonell. Det samme gjelder om bilder eller fantasier fra det som hendte entrer tankene dine til stadighet, eller søvnen over tid er dårlig. I dag finnes det gode metoder som relativt rask kan hjelpe deg.
Filen lagret 30.12.2008