Syk av sorg – snakk om det!

Av Magne Raundalen, barnepsykolog

Bergens Tidende har intervjuet stortingsrepresentant og psykiatrisk sykepleier Kari Henriksen, og til sammen presterer de å si at folk blir syke av å snakke om sorgen sin. Det var et kaldt gufs å få mens jul og nyttår nærmer seg.

Da jeg kom til Universitetet i Bergen 1975 fikk jeg etter hvert anledning til å ta en utedag på helsestasjonen på Ulset. Mødrene som kom den dagen fikk anledning til å snakke med barnepsykologen etter fritt valg av tema. Da helsesøster forberedte meg på at en mor som kom hadde mistet et barn for tre år siden, spurte jeg moren om hun ville snakke om det. Det ville hun! Den første sympatibølgen hadde lagt seg altfor raskt, hun merket at mange unngikk å møte henne, og på tre år var det ingen i omgangskretsen som hadde nevnt navnet Solveig. Hun beskrev det som en ørkenvandring, og den betegnelsen tok jeg med meg videre. Med babyen på armen, mens tårene rant, ga hun meg en klem og takket meg inderlig fordi jeg hadde spurt om hun ville snakke om sorgen. Ble hun syk av det?

I alle fall hadde hun snakket med noen andre om hendelsen. Flere mødre meldte seg på torsdagene på helsestasjonen fordi de ville snakke om et barn de hadde mistet.

I ti år fra midten av 80-tallet deltok jeg i Barneklinikkens oppfølging av familier som hadde mistet barn på grunn av kreft. Fire helger i året fikk foreldre og gjenlevende søsken møte to psykologer, sykehuspresten og kreftsykepleier for å snakke om sorgen. Forleden møtte jeg en far på gaten som hadde gått i gruppen for snart 25 år siden. Han kunne fortelle at sønnen ville ha fylt 32 år nå til jul. Han ble lysende glad over at jeg husket navnet på gutten hans. Det sa han, var den fineste julepresangen han kunne få. Var han blitt syk?

For snart 20 år siden skrev psykolog dr.philos. Atle Dyregrov boken ”Sorg hos barn” og traff et så fortidd tema at boken ble oversatt til over 10 språk, og det samme vil sikkert skje med nyutgaven. Sammen med ham har dr. philos. Kari Dyregrov, som tok sin doktorgrad på oppfølging av pårørende etter brå død, skrevet en veileder for fagfolk og det nære nettverket. Den har for lengst kommet i engelskspråklig utgave, og den er blitt en uvurderlig veiviser langt utenfor landegrensene. Det står ikke der at man blir syk av å snakke om sorgen. Men oppdatert forskning nyanserer tidligere antatte sorgfaser og vedtatte oppskrifter. Den gir oss innsikt i nyere begreper som komplisert sorg, også kalt forlenget sorg, om hvordan vi kan hjelpe dem som har syknet og sunket i sorgen til å komme videre i livet. Boken er gjennomsyret av respekten for det enkelte individs unike situasjon, samtidig som vi får konkrete råd om veier å gå. Råd basert på omfattende forskning og kontakt med pårørende etter selvmord, ulykker og krybbedød.

Det er ingen overdrivelse å si at Bergen har kommet på kartet på grunn av denne pionervirksomheten som på en unik måte er erfaringsbasert og forankret i forskning. På denne bakgrunn virker Kari Henriksens ufølsomme uttalelser til BT om å snakke seg syk, verre enn underlig. Det blir påpekt at hun har vært statssekretær i Helsedepartementet. Ble hun syk av det?