Traumer - Hvordan kan du hjelpe?

Av psykolog, dr. philos Atle Dyregrov, Senter for Krisepsykologi

 

Innledning

Det er blitt vanlig å høre mennesker si at det viktigste om en opplever en vanskelig situasjon er god støtte fra familie og venner. Dette høres fra fagfolk, politikere og andre. Det er fine og ofte riktige ord, men dessverre er det mange hendelser som er vanskelig å samtale om med både venner og familie. Etter drapene på Utøya kan det være vanskelig å vite hva man skal si eller gjøre for å være til hjelp. Mange er redde for å si feil ting, bli misforstått eller gjøre vondt verre.

 

Dessverre er det derfor mange som trekker seg unna, sier lite, eller unnlater å nevne det som har skjedd, spesielt når det har gått litt tid. Da kan den rammede lett kjenne seg sveket av sine omgivelser, både nær familie, venner eller skolekamerater/arbeidskolleger. Samspillet mellom den som har vært ute for en slik dramatisk hendelse og omgivelsene kan selvfølgelig være uproblematisk, men i dette lille skrivet formidles noen gode råd for økt forståelse. Gjennom mange års arbeid på dette området vet vi at mange rammede fremhever sitt sosiale nettverk som svært viktig i den hjelpen de fikk, men samtidig er det ofte her savnet har vært størst, spesielt over tid.

 

Dette heftet er først og fremst ment for dere som er familie, venner og/eller arbeidskolleger eller skole- studievenner til dem som har opplevde Utøyamordene. En forutsetning for å gi støtte og hjelp er kjennskap til vanlige reaksjoner etter slike hendelser så de vil også beskrives.

 

Hva skal til for å gi god hjelp og støtte?

Det er flere viktige forutsetninger for å kunne gi hjelp til de som opplever en slik hendelse. Det forutsetter at:

 

Hjelpen må alltid gis på den rammedes premisser. Hjelp kan være godt ment men ha liten betydning dersom den ikke samsvarer med det personen ønsker, de behov hun/han har og hvordan vedkommende oppfatter det som du gjør. Samspillet med den som er rammet kan være vanskelig og den beste garanti for at du er til hjelp er faktisk åpenhet i forhold til selve kontakten. Det er kort vei mellom det som er støttende, og det som oppleves som nysgjerrighet og en ekstra belastning. Å kunne snakke med den rammede om hvordan personen har det, og hvordan vedkommende opplever den støtten du forsøker å gi, kan gjøre din støtte bedre tilpasset det personen ønsker. På sett og vis blir det å kommunisere om kommunikasjonen en garanti for at din hjelp blir god.

 

Å våge å være tilstede uten så mange ord, kan være den beste støtten tidlig etter hendelsen. Samtidig er din oppmerksomhet og interesse over tid enda viktigere enn at du er der mye like etter hendelsen. Ingen reagerer likt, og det betyr at noen allerede innen første måneden greier seg bra og gir uttrykk for det. Det skal ikke være dine forestillinger om at det er ”viktig å snakke om det” som skal styre hva du gjør. Du skal respektere det som personen ønsker, og ikke presse på for å samtale om hendelsen om vedkommende ikke ønsker. Bare om det er åpenbart at det ikke går bra, kan det være nødvendig å presse litt på for at personen skal søke mer hjelp, eller snakke mer med deg om det inntrufne.

 

Det kjennes sårt å oppleve at den en forsøker å hjelpe ikke ønsker ens støtte og hjelp. Det er imidlertid mange grunner til at noen kan avvise støtte og hjelp:

·        hun/han kan ha for mange som vil hjelpe på en gang

·        hun/han er så utslått at vedkommende ikke har energi til å motta hjelp

·        hun/han kan ha mistet tilliten til andre og er skeptisk til at du vil han/henne vel

·        hun/han føler at andre ikke kan forstå

 

Noen kjenner seg avvist og såret om hjelpen ikke mottas med åpne armer. Her er det viktig at du tåler en avvisning og av den grunn ikke unnlater å ta kontakt senere. Send en hilsen om at du tenker på vedkommende og ta kontakt senere, eller si at du forstår at det kanskje ikke passer så godt at du tar kontakt nå, men at du er der for vedkommende i tiden som kommer. Slike gester blir utrolig godt satt pris på av den rammede, og gjør det enklere å ta opp igjen kontakten på et senere tidspunkt.

 

Om den som er rammet tilhører en større vennegjeng, og alle ønsker å hjelpe, kan det være nødvendig med en viss koordinering av kontakten. Vær oppmerksom på dette, ta det opp med den det gjelder, og hvis ingen andre har tatt på seg å være en slik koordinator så kan kanskje du være det?

 

  

Hva kan du gjøre?

Når rammede spørres hvordan de ønsker å bli møtt er det vanlige svaret at andre ikke må trekke seg unna. Men de blir også passelig lei spørsmålet: Hvordan går det med deg? Kanskje en kan variere med å si:

 

En del enkle råd for rammen rundt kontakten kan oppsummeres slik:

 

Hva skal du ikke gjøre eller si?

Det viktigste er ikke hva du sier, men at du er der med forståelse, støtte og respekt for hvordan personen vil ha det. Unngå å ta kontakt av nysgjerrighet. Det er vanligvis ikke mangel på kunnskap som gjør at en sier feile ting eller trekker seg unna, men mer spenningen i situasjonen når en står ansikt til ansikt med noen som har opplevd en brutal hendelse. Fraser som bør unngås er:

·        Legg det bak deg og gå videre i livet

·        Jeg forstår hvordan du har det

·        Jeg vet hvordan du har det

·        Det kunne ha vært verre

·        Alt har en mening. Det er Guds vilje

·        Nå går det vel bedre

·        Tiden leger alle sår

 

Kanskje du heller kan si:

·        Jeg kan ikke engang forestille meg hvordan dette var for deg

·        Det er ikke mye jeg kan gjøre, men jeg kan lytte til deg og være der for deg om du ønsker det

·        Jeg kan forsøke å forstå hvordan du har det, men det er jo bare oppe i hodet.

  

Om du selv har opplevd en dramatisk hendelse og fant en måte å håndtere dette på, eller din livserfaring og kunnskap gjør at du mener du har gode råd å gi, skal du likevel være tilbakeholden med å gi råd. Om personen spør deg, skal du selvfølgelig fortelle hva du tror er nyttig, men vær forsiktig med å ”prakke” dine løsninger på vedkommende. I din iver etter at personen skal få det bedre, kan du komme i skade for å skyve personen lengre i fra deg. Å være til stede selv om du kjenner deg hjelpeløs, kan noen ganger være den beste form for hjelp du kan gi!

 

Hvilken støtte kan nettverket gi?

Familie

Familien er for mange de mest naturlige støttepersoner. Du som tilhører den rammedes nærmeste familie kan støtte og hjelpe på så mange måter. Tidlig etterpå kan du bistå i kontakten med helsevesen og politi. Også senere kan dette være kjærkommen hjelp. Det er også naturlig for familiemedlemmer å tilby å bo hos personen i den første tiden, om frykten er stor i etterkant. Her er behov svært forskjellig. Du kan spesielt tre støttende til med å få rutiner i gang igjen. Du kan være en god samtalepartner om den rammede ønsker å snakke om det som skjedde, eller for å snakke om dagligdagse ting som kan roe ned når sjelen er svært urolig. Praktisk avlastning med oppgaver i hjemmet kan være god hjelp helt i starten, men det er viktig at du ikke tar over for mye, for da kan passiviteten bli et nytt hinder for å normalisere situasjonen.

 

Det er viktig at du ikke bruker opp all din energi på å støtte i den første tiden. Det er sårt når familiemedlemmer ikke er der om problemene strekker seg over lengre tid enn ventet, og familien trekker seg unna fordi de ikke ”orker” mer. Da er det bedre å spare på kreftene og ha krefter tilbake for å støtte når ”hverdagen” kommer.

 

Venner

Venner er blitt viktigere for oss i det moderne samfunn. Det betyr at du som venn har en spesielt viktig rolle som støtte og omsorgsperson. Mange er de som etter en traumatisk hendelse har opplevd at omgangsvenner har blitt tomgangsvenner. Dette skjer når venner unnlater å ta kontakt, eller samtalene blir ”tomme”, eller den rammede opplever at avstanden i verdier blir for stor i etterkant av hendelsen. Ikke få opplever at de gjennomgår en endring i hva de prioriterer i livet etter livstruende hendelser. Materielle ting blir mindre viktig, mens nære menneskelige verdier vektlegges. Gamle samtaleemner passer nødvendigvis ikke lenger inn. Hun/han kan stille mer krav til samværet med deg, og kan fjerne seg fra de som han/hun synes er for opptatt av materielle forhold eller overfladiske ting, og ikke av det personen opplever som viktigere sider ved livet. Kanskje må du forvente at venneforholdet blir gjenstand for en revurdering i etterkant av hendelsen, hvor dybden i vennskapet endres. Det er heller ikke alltid enkelt å ta i mot hjelp, og noen opplever det vanskelig å motta mer enn de gir.

 

Som venn kan du stille opp med praktisk hjelp, og være med å mobilisere andre venners støtte. Tidlig etter hendelsen er det viktig å sende signaler om at du tenker på ham/henne, at du setter pris på vedkommende, og du vil være der for ham/henne. Noen kvinner føler at all oppmerksomheten kan være utmattende om det blir for mye støtte. Derfor skal både du (og andre venner) være varsom for ikke å være overivrig i din hjelp slik at ikke dine egne behov for å hjelpe tar overhånd. Dersom personen har det svært ille, kan du med vedkommendes tillatelse undersøke hvor mer hjelp kan fås, for eksempel hos psykolog. 

 

Som venn kan du også forsiktig oppmuntre til å ta opp igjen sosiale aktiviteter, få med ut på tur, gå på kino, i et selskap og lignende. For mange er det til svært god hjelp å komme inn i de daglige rutinene igjen.

 

Arbeidskolleger, arbeidssted og skole/studiested

Vi vil anbefale at arbeidsledere/ kolleger/lærere m.m. får vite om hva som har skjedd, Forskning har vist at det etter traumatiske hendelser er viktig å ha en jobb eller aktivitet å gå til, slik at en ikke sitter hjemme innesperret med sine tanker. Men arbeidskapasiteten er ofte svekket pga problemer med konsentrasjon og hukommelse. Det aller viktigste arbeidskolleger og arbeidssted kan gjøre er å ha et arbeidsklima som tillater den rammede å ha reaksjoner og hvor det er lov å ha varierende arbeidskapasitet. Det er viktig å forstå at den svekkede arbeids- eller læringskapasiteten kan vedvare over mange måneder etter hendelsen, spesielt om en sliter med angst og påtrengende minner under arbeidsdagen. Mange av de unge går på skole og studerer. Her anbefaler vi at det tas kontakt med skole eller undervisningsinstitusjon i forkant av skole- eller semesterstart slik at de er informert om hva personen har opplevd.

 

Lederes støtte har spesiell betydning i slike krisesituasjoner, som et signal til den rammede om at deres situasjon anerkjennes og at det er plass til reaksjoner når arbeid/skolegang gjenopptas. Klare støttende ord som bekrefter omsorg og støtte, at en kan ta opp igjen jobben i det tempoet en klarer, og håp om snarlig retur ved sykemelding, varmer og gjør returen lettere. Kontakt under en eventuell sykemeldingsperiode viser at du/dere bryr dere og letter motivasjonen for å komme tilbake til arbeidet.

 

Etter en sykemelding kan det være til spesiell god hjelp at noen fra arbeidsstedet tar kontakt og hører hvordan de ønsker å bli møtt når de vender tilbake til arbeidet om andre på arbeidsstedet vet hva som har skjedd. Viktig er det også at det er rom for reaksjoner over tid om for eksempel engstelighet varer ved, og at ikke den rammede må skjule sine reaksjoner fordi de skjønner at kollegene bare ønsker å høre at nå går det bedre, mens sannheten er at nå sliter de mer enn tidligere. Svingningene kan være store innvendig, selv om de ikke merkes så mye utad. Kanskje du kan hjelpe ved å redusere arbeidspresset og oppgavene, eller ta over noen av disse? Ikke vær redd for at den rammede skal utnytte dette. Det de ønsker mest av alt er å kunne være som før på skolen eller i jobben, men noen ganger er dette vanskelig og tar lang tid.

 

Det er åpenbart at hvor mye en vil åpne seg for deg som kollega avhenger av mange forhold. Uansett er det ofte holdningen og forståelsen blant arbeidskolleger som avgjør hvor komfortabel personen kjenner seg for å samtale.

 

Også på arbeidsplassen kan gode kolleger skaffe mer hjelp om en ser at personen sliter tungt. Det er mange som kan få god hjelp fra bedriftshelsetjeneste.

 

Når skal faglig hjelp kobles inn?

Om du ser at den rammede sliter, og du vet at de ikke får hjelp fra helsevesenet, kan det være viktig at du motiverer dem for slik hjelp, eller med deres samtykke ordner det slik at de får denne hjelpen. Når noen sliter med sterke gjenopplevelser, selvbebreidelser, angst m.m., er dette klare signaler på at mer hjelp er nødvendig. Det kan være grunn til å skaffe slik hjelp om

        

·        Reaksjoner ikke går over, men fortsetter med uforminsket intensitet.

·        Når personen isolerer seg fra sine omgivelser

·        Når en blir oppmerksom på andre faresignaler (økt alkohol eller medikamentmisbruk)

·        Når reaksjonene fortsetter ut over den første måneden uten endring, eller øker i intensitet over tid

·        Når samspillet med det sosiale nettverk har ”kjørt seg fast” eller de trenger hjelp til å takle ”sosial hjelpeløshet” i omgivelsene

·        Når personen rykker til ved den minste berøring

·        Når personen ikke fungerer i arbeid eller fritid

 

Husk at den rammede kan ha ulike grunner for ikke å ville ha hjelp fra deg eller fra faglig hold. Dette kan være fordi personen savner energi, overskudd eller tiltaksevne, eller fordi vedkommende ikke tror andre vil forstå situasjonen. Det kan også være manglende tillit til at noen kan hjelpe, at hun/han ikke vil bry andre, eller at hun/han har hatt et så negativt møte med helsevesenet at sinne eller mistillit hindrer kontakt. Noen ganger er det skuffelsen over at lovnader ikke er holdt som gjør at en person ikke ønsker mer hjelp. Her kan du kanskje mildt motivere for å ta i mot hjelp, til tross for den skepsis personen har.

 

 

Hvilke reaksjoner er vanlige etter en så dramatisk hendelse?

En forutsetning for å hjelpe er å kjenne til vanlige reaksjoner. I det følgende beskrives noen av de vanlige reaksjoner. Det er viktig å fremheve at det ikke er en måte å reagere på. Det finnes like mange reaksjoner som det finnes mennesker som opplever dette. Det betyr at det heller ikke er slik at det er en god måte alle kan møtes på. Når det likevel beskrives et reaksjonsforløp, er det fordi det tross alt er mange som opplever lignende reaksjoner. Med forbehold om mange og relativt store individuelle forskjeller, beskrives noen vanlige reaksjoner i det følgende.

 

Umiddelbare reaksjoner

Når en utsettes for noe så dramatisk, er det ikke uvanlig at det oppleves som uvirkelig når det skjer. Dette er noe som en har lest om, som skjer med andre, som derfor kan kjennes som en ond drøm når det skjer, eller en har følelsen av at det skjer som i en film, og ikke kan være sant. Fordi hjernen er utstyrt med mekanismer som beskytter oss i faresituasjoner, kan enkelte oppleve at både følelser og smerte er helt fraværende. Det er som om det som skjer, skjer med en annen, som om en ikke er helt til stede. Noen opplever at de ”fryser til”, at kroppen ikke reagerer eller vil utføre de ordrer som hjernen gir, og at en er ute av stand til å gjøre noe. Noen sier etterpå at de visste akkurat hva de ville gjøre, men greidde ikke å gjøre noe. Andre forteller at alle tankene forsvant og kroppen ble slapp, som om de ga seg totalt over, samtidig som de ikke maktet å tenke konstruktivt. Selvbebreidelsene kan da bli sterke i etterkant, fordi en bebreider seg selv for ikke å ha gjort mer eller hjulpet andre. Det er imidlertid utrolig viktig å huske på at dette er reaksjoner som automatisk kobles inn, som den rammede har liten kontroll over. Som venn eller støtteperson kan det være godt å minne dem på dette, om dere hører dem klandre seg selv sterkt.

 

Reaksjonene underveis mens skytingen foregikk vil også variere avhengig av dødstrussel, hvor mange en så bli skutt, dramatikk ved redning etc. Mens noen er opptatt av å tenke hva de kan gjøre for å komme seg unna, kan andre bli veldig fokusert på faren i situasjonen, og kjenne dødsangst. Noen har sterk smerteopplevelse underveis, mens andre er beskyttet av sjokket og automatisk smertedempning. For de fleste endres tidsopplevelsen, og tiden oppleves som om den står stille. Når en venter på hjelp, kan en også føle at det tar lang tid før hjelpen kommer. Her foregikk også ugjerningene over lang tid. Om en tenker at ”nå dør jeg”, så er det ofte forbundet med mer plager i ettertid, enn når en er sikker på at dette skal gå bra. Som støtte i ettertid kan det derfor være viktig at du vet hvor nært døden den du støtter kjente eller befant seg.

 

Denne første sjokkreaksjonen med uvirkelighetsfølelse og smertedemping gir en innebygget beskyttelse som tillater den rammede å ta inn det som har skjedd litt etter litt. Mange opplever derfor ikke sterke følelser med en gang. Sjokket blir så sterkt at de ikke evner å ta inn det som har skjedd, og det kan gå både timer og dager og noen ganger enda lengre tid før det helt går opp for dem hva som har hendt. De vet det med tankene, men ikke med følelsene.

 

Med den dramatikk som var i situasjonen, kan sanseinntrykk ”brenne seg fast” med en intensitet langt utenom det vanlige. Kroppslige reaksjoner som skjelving, hjertebank, kvalme, frysebyger eller svimmelhet er ikke uvanlige, spesielt like etter at faren er over, og en kjenner seg i sikkerhet.

 

Etterreaksjoner

De vanligste etterreaksjoner som oppleves er:

 

·        Angst og frykt

·        Gjenopplevelser av det som skjedde

·        Søvnforstyrrelser

·        Selvbebreidelser og skyldfølelse

·        Sinne og irritabilitet

·        Konsentrasjons- og hukommelsesvansker

·        Kroppslige plager

·        Problemer i samspillet med omgivelsene

·        Vansker med nærhet og seksualitet

·        Tristhet

·        Økt behov for kontroll

 

Angst og frykt

Den reaksjon som er vanligst å oppleve i etterkant er økt angst og frykt. Alt som minner om det som skjedde kan igangsette frykt, og svært mange opplever at de går rundt med hevede skuldre og venter på at noe nytt skal skje eller noen skal angripe dem. Fareberedskapen er høy, radaren skrudd på med full sensitivitet, og selv helt nøytrale ting kan trigge frykt. Dette er en naturlig reaksjon når en har vært truet på livet, og avspeiler at hjernen er slik konstruert at den husker spesielt godt det som innebærer fare for oss, og vil for alt i verden unngå at vi skal bli overrasket på ny. Derfor forblir både kropp og sjel i alarmberedskap i en periode etter hendelsen, og alarmklokkene ringer tidlig når noe påminner om det som skjedde, eller en tror seg i ny fare. Reaksjonene består både av generell frykt for at noe annet skal hende, en frykt som kan spre seg til at andre forferdelige ting kan hende, spesielt med dem en er glad i, og den spesifikke frykten som er knyttet til at en skal bli angrepet på ny. Som familiemedlem, venn eller kollega er det viktig å vite at slike fryktreaksjoner kan vare lenge ved, og ikke er lett å avlære.

 

Frykt utløses av alt som minner om hendelsen. Vi kaller dette for ’traumatiske påminnere’. Det kan være en lukt som var til stede i situasjonen; lukten av skudd, blod etc., eller andre lukter som var nærværende. På samme vis kan synsinntrykk som bevegelser, personer som ser ut som gjerningsmannen, stedet det skjedde, liknende lysforhold osv, trigge frykt. Påminnere i andre sansekanaler kan også feste seg, slik som hørselsinntrykk; kvaliteter ved en persons stemme eller dialekt, ord som ble brukt, lyden av smell, egne rop eller skrik; posisjons- eller berøringsinntrykk; stillingen en lå i, kontakten mot steiner, kratt; og smaksinntrykk; berg, vann, jord som munn eller tunge kom i kontakt med, blodsmak m.m. Det viktige er å forstå på hvor mange måter en rammet person kan få utløst eller igangsatt frykt og ubehag i tiden etter en slik hendelse. Det kan ta lang tid å få reaksjonene på slike påminnere under kontroll, og en del vil trenge terapeutisk hjelp for å klare det.

 

Som nærstående kan du bli vitne til at den som har vært utsatt for dette plutselig kan oppleve ubehag i en situasjon, med ønske om å forlate situasjonen eller vedkommende utviser lett synlig frykt, hvor du med din forståelse og beroligelse kan være med å gi ny trygghet.

 

Gjenopplevelser av det som skjedde

Svært mange opplever at minner om hendelsen kommer inn i bevisstheten uten at de ønsker det. Dette kan være minner i alle sansekanaler, som det de så, hørte, smakte, luktet eller opplevde av kroppslige posisjoner. Vanligvis er det bilder eller en slags indre video av det som skjedde som kommer inn i bevisstheten, men det kan også være hørselsinntrykk som passerer i revy. Slike gjenopplevelser kommer oftest når personen legger seg om kvelden, når det er ro rundt han eller henne, og vedkommende ikke er opptatt med andre aktiviteter. Tidlig etter en hendelse kan slike gjenopplevelser ha en konstruktiv funksjon, fordi de tvinger den rammede til å forholde seg til det som har skjedd og vi tror at det fører til en bearbeidelse av minnene. Når slike opplevelser fortsetter ut over de første ukene, er det ikke lenger noe som anses å tjene en terapeutisk funksjon, da er de bare plagsomme og det kan trenges hjelp for å få dem under kontroll og redusert.

Over tid dempes vanligvis gjenopplevelsene, og det må oftere en ytre påminner til for å igangsette dem.

 

Søvnforstyrrelser

De påtrengende minnene eller urotankene melder seg gjerne rundt leggetid, og sammen med en kropp som fremdeles kan være i beredskap for å møte fare, er det mange som strever med søvnen. Det er først og fremst problemer med å sovne, men også med at søvnen ikke blir dyp. Det er som om personen sover lett for å kunne våkne raskt om noe skulle skje. En del plages i tillegg av mareritt, noen ganger katastrofedrømmer som enten omhandler personen selv eller noen han/hun er glad i, andre ganger er det gjenopplevelser av det som hendte som virker forstyrrende på søvnen. Noen blir redde for å sove fordi de vet at marerittene kommer, og de er så plagsomme at det er best å holde seg våken. Det som er overraskende for noen, er at de kan kjenne seg forferdelig trette, men får likevel ikke sove. Bearbeidelsen av det som skjedde, medfører et høyt mentalt energiforbruk, og den mentale trettheten er derfor forståelig.

 

Det er veldig få som helt unngår problemer med søvn, men noen få sover ubekymret og enkelte kan faktisk fortelle at de sover bedre enn før.

 

Selvbebreidelser og skyldfølelse

Den menneskelige hjerne er konstruert for å lære maksimalt fra det som er farlig. Drapene representerer en livsfarlig situasjon, og når en i ettertid begynner å tenke på alt en skulle ha gjort eller tenkt annerledes, så avspeiler det vår hjernes evne til å snu hver stein for å hente ut erfaring. Sett i et slikt overlevelsesperspektiv er skyld og selvbebreidelser hjernens forsøk på å lære fra en viktig hendelse, slik at en kan møte enda bedre forberedt ved eventuelle nye farer. En slik mekanisme bryr seg lite om de tanker en gjør seg er riktige eller gale, den forsøker bare å hente ut maksimal erfaring for å håndtere fremtidig fare best mulig. De fleste vil etter en periode med selvbebreidelser og skyldfølelser således ha akkumulert verdifull erfaring, og kan legge fra seg eller dempe sine selvbebreidelser. Siden så mange døde er det en del som vil tenke på hvorfor de døde mens de selv fikk leve. Det er naturlig og vi kaller det ”overlevelsesskyld”. Det vil vanligvis dempe seg naturlig over tid. De som imidlertid fortsetter å klandre seg selv over tid, bør sterkt oppmuntres til å søke hjelp, fordi det faktisk er effektive terapeutiske teknikker som kan dempe slike destruktive tankemønstre. Beklageligvis er det lett for de som klandrer seg selv å tro at fordi de føler så sterkt på skyldfølelse, så er følelsen sann – noe som absolutt ikke er tilfelle.

 

Når du skal støtte i en slik situasjon, skal du unngå å si ”Kan skjønne du ikke skal tenke sånn”, men heller høre personen ut, og stille spørsmål om hva hun/han ville tenkt om en annen som hadde opplevd det samme som henne, sa dette om seg selv. Om vedkommende fortsetter med sterke selvbebreidelser bør du oppmuntre henne til å søke hjelp hos psykolog.

 

 

Sinne og irritabilitet

Det er naturlig med sinne etter så meningsløse og brutale drap. Men ikke bare sinne, men irritabilitet eller utålmodighet er en vanlig reaksjon. Sinne kan noen ganger ta retning mot andre enn gjerningsmannen selv, og da er det ofte personer som står en nær som får unngjelde. Den stadige fareberedskapen, de plagsomme minnene og tankene, søvnvansker og andre etterreaksjoner, medfører et stort mentalt energiforbruk, og senker toleransen for frustrasjoner. Mangel på søvn i seg selv er nok til å gi økt irritabilitet og sinne, og her kommer det mentale energiforbruket fra de andre nevnte områdene i tillegg.

 

Som støtteperson bør en både vise en viss overbærenhet i forhold til eventuelle ”overtramp” fra den rammedes side, samtidig som en kan forsøke å være til støtte slik at de opplever forståelse. Også her kan det være god støtte å motivere for å søke hjelp om en ser at problemene er blitt store, og de ikke avtar over tid.

 

Konsentrasjons- og hukommelsesproblemer

Vår kunnskap om det vi kaller kognitive (eller tankemessige) konsekvenser av traumatiske hendelser har øket i senere år, og vi har fått dokumentert at traumer kan redusere både evnen til å konsentrere seg og til å huske det en lærer. Det er mange grunner til at så skjer: en høy beredskap for å oppdage fare i omgivelsene forbruker store mentale ressurser; bilder og tanker binder opp mental kapasitet; om en er deprimert så går tanketempoet ned, osv. Konsekvensen er redusert lærings- og konsentrasjonskapasitet. Om den som overlevde er skoleelev eller student, vil dette kunne påvirke resultatene på prøver eller eksamener, og om en er i arbeid kan en oppleve at dette i en periode er vanskeligere å skjøtte.

 

I skole og studier krever dette at lærere har forståelse og kan gi ekstra pedagogisk støtte. I en arbeidssituasjon må ledere og kolleger forstå at de ikke kan stille de samme krav til produktivitet, arbeidsmotivasjon eller tiltakslyst i en periode. Denne perioden varer ofte lengre enn det mange tror. Retur til skole eller arbeidsplass må selvfølgelig skje i samråd med den utsatte som må velge hvem som trengs å informeres for å sikre adekvat støtte i tiden de går i møte. En dialog med viktige personer på skole eller arbeidsplass kan gjøre det lettere å vende tilbake. Restitusjonsperioden kan for noen være lang, og uforstand fra skole eller arbeidsplass, eller for tidlig press fra andre, kan medføre ekstra problemer og i verste fall lengre sykemeldinger.

 

Kroppslige plager

Det som skjedde utgjør en fysisk krenkelse, og det er derfor ingen overraskelse at mange sliter med kroppslige plager i ettertid. Kroppslige plager kan vise seg gjennom smerter i kroppen, men også som tap av energi, hodepine, og at de lettere får infeksjoner og forkjølelse, noe som kan reflektere at immunsystemet ikke fungerer så bra. Angst setter seg ofte i pust, noe som er spesielt plagsomt fordi den rammede etter hvert kan bli spesielt sensitiv på signaler fra kroppen.

 

 Problemer i samspillet med omgivelsene

Det som har hendt rammer ikke bare de som var til stede, men kan påvirke hele familien. Foreldre som har fått sin datter eller sønn hjem i live kan bli overbeskyttende og livredde for at det skal skje på ny. Om den unge enda bor hjemme og ikke er voksen kan de sette strenge grenser for uteliv, presse mot en ”ufrihet” som kjennetegner yngre jenter og gutter, med sinne og frustrasjon hos den rammede som konsekvens. Et endret familieklima med familiekonflikter kan oppstå, selv om det ikke er vanlig

 

En god venn eller en person som står utenfor den nære krets kan være en god samtalepartner, og kan gi mulighet for samtale om hvor vanskelig dette er, og kan gi støtte eller avlastning når det kreves, eller si i fra når tingenes tilstand krever profesjonell hjelp.

 

Tristhet

Det er åpenbart at med så mange drepte og mange vennskap og bekjentskap på tvers av gruppen som var samlet, så vil drapene gi sorg, savn og lengsel. Mange vil gråte mer enn vanlig, noen ganger i situasjoner der de ikke ventet det. Savnet fortsetter over tid og det er viktig å bli møtt på at dette er naturlig og forventet, samtidig som du som støtteperson kan be dem sette av litt tid til å tenke på dette slik at tankene og savnet er til stede hele tiden. Den tristhet som oppleves skyldes først og fremst sorgen over døde venner, men samtidig kan den unge lidd et annet tap; de har mistet sin trygghet, og kan oppleve frykt når de beveger seg ute eller samles, kan ha mistet tiltroen til andre, osv. Dette kan regnes som tap, og kan gi sorgreaksjoner med tristhet som konsekvens.

 

Økt behov for kontroll

Svært mange som opplever vold nært seg opplever et sterkere behov for kontroll i ettertid. Når et annet menneske i en periode har tatt kontroll med ditt liv, og i en periode som kan oppleves som en evighet bestemmer om du skal få leve eller dø, kan en godt forstå hvorfor kontroll blir så viktig i ettertid.

 

Noe av det viktigste du kan gjøre for å støtte er å forstå og komme dette behovet i møte. La det være en periode der du aksepterer at den rammede må få lov til å bestemme mer enn vanlig, og hvor du hører hvordan hun/han vil ha det i forhold til avgjørelser som skal tas. De fleste kan slippe opp på denne kontrollen over tid, og med hjelp og forståelse frem til frykten slipper mer taket, gir du viktig drahjelp.