Hva skal vi si til barna om nyhetene fra Japan?

Av psykologene Atle Dyregrov og Magne Raundalen, Senter for Krisepsykologi

Det er sterke bilder som kommer fra Japan. Her kastes båter og biler rundt som det skulle vært fyrstikker. Barn heises opp i helikoptre og de verste bildene gjentas og gjentas. Disse nyhetene kommer tett på barna gjennom forsider i avisene og reportasjer på TV, radio og internett. Som etter andre nyhetsstormer i de siste årene ønsker vi å formidle noen råd til voksne om håndtering av situasjonen. Rådene kan nyttes enten en arbeider med barn, eller er foreldre. Som voksne er vi rystet over det som har skjedd, men samtidig er tryggheten i dagliglivet vårt ikke vesentlig endret. Som tidligere når vi har laget slike veiledninger, vil vi også denne gang oppfordre til en trygghetsskapende samtale med barna, inkludert hva de kan gjøre for å bli mindre redde.

Vi vet at svært mange barn følger med i og snapper opp hva som rapporteres fra Japan, og de som gjør det strever med å forstå det som har hendt. Derfor må vi møte barna med åpen og direkte samtale om dette. Vi har allerede fått meldinger fra barnehager og spørrende foreldre som forteller at barna mellom fire og fem år er opptatt av dette. Når praktisk talt alle barn i denne aldersgruppen går i barnehage i Norge, blir det en del av det barn snakker om seg i mellom. En mor som kontaktet oss fortalte at hennes datter på fire og et halvt år hadde hørt om bølgene i Japan i radioen da hun satt i bilen, og hun hadde sett alle bildene “på utsiden av avisene.” Det de minste barna først og fremst trenger er å få vite at vi er trygge og de er trygge. Moren vi nevnte ville ha aksept for å si at Norge er så høyt at bølgene ikke kan komme opp der vi bor. Det fikk hun.

Når barna kommer i 7-8 års alder, tar de disse nyhetene mer aktivt til seg fordi de forstår mye mer. De har ganske klare begreper om hva et land er, hvor de befinner seg på kloden, og de forstår langt mer av kraften i en tsunami. De har også begreper til å forstå at et jordskjelv kan lage en kjempebølge. De er opptatt av alt som eksploderer, og oppmerksomheten vil trekkes mot de farlige atomkraftverkene.

La oss starte med et forslag til hvordan en kan snakke med barna:

Nå om dagen og mange dager framover, er det nyheter fra Japan som kommer først i TV og som er på førstesidene i alle avisene og på nyhetssider på internett. Det er forferdelige nyheter. De handler om alle de som har mistet hus og hjem etter at et jordskjelv skapte en kjempestor høy bølge som skylte inn over land og ødela alt den traff. Et jordskjelv skjer når kjempestore plater inne i jorden forskyver seg og treffer hverandre. Jorden har flere lag og når to blokker treffer hverandre glir en del under den andre. Når det skjer under vannet, kan det plutselig gjøre at masse vann kommer i bevegelse. Slike bølger går i alle retninger, som når du kaster en sten på vannet. Bølgene går fort, men blir heldigvis gradvis mindre. De stedene som ligger nær der jordskjelvet startet blir mest ødelagt.

Når det er jordskjelv under vann eller på land så rister jorden voldsomt, slik du kanskje har sett på bildene fra Japan. Da faller ting fra vegger og tak. I Japan er de veldig flinke til å forberede seg på slike skjelv og bygger hus som ikke ristes i stykker av skjelvingene. Men bølgen var så stor at det ikke var mulig å forberede seg på den og derfor ble så mye ødelagt. Heldigvis gikk det alarmer før denne bølgen traff land, slik at mange kunne komme seg opp der bølgen ikke nådde.

Det som er problemet for Japan er at hele landet deres står på et urolig sted. Det som er heldig for Norge er at hele landet står på et rolig sted. Norge står på kjempestore plater som ikke beveger seg, så vi kan ikke få så store jordskjelv hos oss. Noen steder i Norge er de litt redd for at store biter av fjellet skal falle ned i sjøen og lage en stor bølge når de presser vannet vekk slik at det lages en tsunamibølge. Vi tror likevel ikke at noen i Norge kan dø av jordskjelv eller tsunami.

Når vi skal forklare dette til deg som er barn, er det viktig at du forstår at det er forskjell på å være forskrekket og det å være redd. Når vi voksne hører disse nyhetene blir vi veldig forskrekket fordi det er så grusomt det som skjer, og fordi det er så sjeldent at slikt hender. Men vi blir egentlig ikke redde i hverdagen vår, og det trenger selvsagt ikke du å bli heller. Du kan være så trygg som du alltid har vært.

Vi foreldre/lærere blir trist og litt skremt av å høre om dette. Det er fordi vi ser hvor fryktelig kraftig en slik bølge kan bli og hvor store skadene da blir. Vi er glade for at det ikke var noen av de vi er glade i som døde, men er samtidig trist fordi vi kan tenke på hvor trist det er for de som har mistet de de var glad i og huset de bor i. Samtidig vet vi at nå vil hele verden være med å hjelpe Japan. Da kan hus bygges opp igjen og alt rotet ryddes i og gradvis blir det bedre for de folkene som bor nært der katastrofen hendte (vi kaller slike store hendelser hvor mye blir ødelagt og mange dør for katastrofer).

Om du tenker på det som har skjedd i Japan vil vi at du kommer til oss og forteller hva du tenker på. Vi skal forsøke å forklare så godt som vi kan. Når vi snakker sammen om ting som gjør oss urolige eller redde pleier det å kjennes bedre. Da kan dumme tanker ryddes bort.

Dilemma ved å samtale om det som har hendt med barn

Et dilemma med å ta det som har skjedd i Japan opp i en barnegruppe, blant de under 9 år i alle fall, er at noen blant dem kan være fullstendig uvitende og dermed uten tanker om dette. Skal vi risikere at de barna begynner å tenke på noe de ikke behøvde å tenke på? Vårt første svar på det spørsmålet er at barn ikke blir redde av å høre om noe forferdelig ute i verden når de samtidig opplever at vi er trygge. Vi tror at mediadekningen i fortsettelsen blir så intens at det skal godt gjøres at barn blir uberørt.

Vi gir dere som foreldre/lærere det råd at dere forbereder dere på det dere skal si dersom det spontant kommer opp i barnegruppen, enten det er i skolen eller i barnehagen. Sjansen for at dette opptar barn som er begynt på skolen er store og da er det viktig at lærere kan gi informasjon og forklare hva et jordskjelv og en tsunami er. Vi tror også at lærere har mange erfaringer de kan bygge på fra tsunamien i 2004.

Om du er en forelder, kan du som mor eller far lodde uroen med å spørre om det har vært noe i nyhetene som har gjort dem redde og som de gjerne vil snakke om. Dersom du som førskolelærer eller lærer finner at du blir utfordret til å reagere fordi du overhører samtaler eller blir direkte konfrontert, er det viktig at hjemmet blir informert om hva som er sagt i barnegruppen eller til klassen.

Vårt problem som voksne, enten vi er foreldre eller lærere, er selvsagt at vi har vanskelig for å begripe omfanget av katastrofen og at dette ikke er lett å forklare til barn. Som voksne har vi likevel noen knagger som vi kan bruke til å organisere tankene om det vi hører. Med vår kunnskap og livserfaring slipper vi å tenke at nå kan dette skje her hos oss. Det er denne voksentryggheten vi vil at barna skal få del i, og da må også barna få noen begreper, eller knagger å henge sin frykt og redde tanker på. God informasjon under trygge omgivelser demper barns frykt og uro.

Som lærer og førskolelærer kan du si at vi voksne har en stor oppgave, og det er å gjøre barn trygge.

Til førskolelæreren

Som allerede nevnt tror vi at også barn i barnehagen får med seg skremmende nyheter. De kan få med seg bruddstykker fra TV og radio eller overhøre de voksnes samtaler. Ofte er det også eldre søsken eller kammerater som overleverer nyheter, og da gjerne upresist og unyansert. Barn plukker opp at dette er skremmende, men de mangler forutsetninger for å vurdere i hvilken grad dette angår dem. Vi anbefaler at det blant de eldste barna i barnehagen tas initiativ til å sjekke ut hva barna har fått med seg. Spør barna om hva som er i nyhetene slik at du kan korrigere feiloppfatninger. Dersom barna ikke viser interesse for temaet er det greit at du lar det ligge – men det vet du først etter at du har sjekket ut hva de tenker på.

Hvordan snakke om strålingsfaren?
Atomkraftverkene er etter hvert blitt hovedtema etter det store jordskjelvet og den voldsomme tsunamien i Japan. Vi vet at selv små barn, ned mot førskolealder, oppfatter biter og brokker av nyhetene, og med økende alder blir det viktig å gi barna en trygghetsskapende og sannferdig forklaring på radioaktiv stråling. Det blir viktig at foreldrene forbereder seg på denne forklaringen.

Det viser seg nemlig at strålingsfare i seg selv virker skremmende også på voksne. Det er fordi den er usynlig og i første omgang umerkelig. Dersom foreldre er oppbrakte og i ubalanse når de forklarer barn om et skremmende tema, skjer det to ting: barna tror i øyeblikket at de er i fare nå, dernest har de vanskelig for å huske ting som er formidlet i affekt. De husker affekten i stedet for fakta.

Det er viktig å tenke på at forklaringen har to trinn: det første kan vi kalle det terapeutiske, det vil si at barnet skal bli beroliget og få samme tryggheten som oss for at radioaktiv stråling ikke er noen fare nå, og at det mest sannsynlig heller ikke kommer til å bli det. Uansett skal barna få vite at myndighetene følger med, og vi vil få vite alt som vi trenger å tenke på når det gjelder stråling og radioaktivitet. Det neste trinnet er det pedagogiske, det vil si at barn får en forklaring på hvorfor frykten i Japan er så stor fordi det har lekket ut fra atomkraftverkene etter de to første katastrofene. Den pedagogiske tilnærmingen skal fremme empati med japanske barn og familier, og kan i neste instans berøre den norske debatten om vi skal bygge atomkraftverk på norsk jord.

Når det gjelder forståelsen av selve fenomenet radioaktiv strålingsfare er én innfallsvinkel å sammenligne den med varme fra ovn. Da kan de selv kjenne på ufarlige varmestråler og forstå at avstand henger sammen med det å bli brent eller ikke. For å bedre forståelsen kan også solstråler og solbrenthet inngå i eksemplene. De fleste barn vet om kremer med solfaktor som skal beskytte dem mot å bli brent. Større barn fra ti år og oppover vet også at det er mye snakk om at overdreven soling kan føre til kreft, og da har virkningen paralleller til faren ved radioaktiv stråling. Større barn som leser på nettet og i avisene, vil bli konfrontert med at naboland som Sverige og Russland har atomkraftverk som kan bli en langt større trussel enn de japanske dersom det skjer en atomulykke. Da er det viktig at de får vite at Det Internasjonale Atomenergibyrået og andre instanser som Statens Strålevern følger med, og at de har mange kunnskaper. Ikke minst gjelder det informasjon om måleinstrumentene deres som hele tiden fanger opp de minste endringer i radioaktivitet.

Som et eksempel på kunnskapsutviklingen kunne man fortelle større barn at da de for hundre år siden oppdaget at radium hadde utstrålinger, trodde man at det var selve livet som var kapslet inni metallet. På amerikanske museer kan man se drikkekopper påmalt RADIUM med store bokstaver. De ble i sin tid solgt med reklame om at de inneholdt den livgivende kraften!

Generelle råd for samtale med barn

Ikke vente å se – gå for å se

Som voksen for barn skal du aktivt sjekke ut hva barna har fått med seg dersom du tenker at de er unødig uroet av kritiske hendelser. Nyheter fra fjerne strøk kan virke nære når media bringer dem inn i stuen hver dag. Husk at alle aviser har en barneside – det er forsiden. Alle barn som kan lese får den midt i ansiktet fra stativet og fra salongbordet. De verste forsidene skal faktisk ikke ligge der.

Barn trenger ryddehjelp

Tenk på hvordan du skal ordlegge deg når ditt intelligente barn er blitt eksponert for forsider med krigstyper: Her kommer bølgen, titusenvis kan være døde, osv. Når vi ikke kan beskytte dem i mediehverdagen, må vi hjelpe dem å rydde, slik at de kan dempe frykten og lagre informasjonen på et rolig sted i hjernen. Du kan gjerne først prøve ut det du har tenkt å si sammen med andre voksne.

Barn trenger knagger

Gode knagger er ord og begreper som gjør at barnet kan forstå på sitt nivå. Får barnet faste knagger kan de henge fra seg mye unødig frykt og bekymring, og de kan snakke om det som henger der. Selv små barn kan trenge å forstå hva et jordskjelv eller en tsunami er (se www.krisepsyk.no for mer informasjon for å forklare barn). Andre ganger kan det hjelpe med «hender veldig sjelden, nesten aldri, jeg er ikke redd.» Større barn trenger at du forklarer din egen trygghet.

Våre beste voksenforklaringer

Når forferdelige ting skjer, ber barna om klar melding fra omsorgsfulle voksne. Hvis det er sterke følelser i sving, får de ikke lagret forklaringen skikkelig i hukommelsen. De må få den flere ganger. De blir forvirret dersom det er store variasjoner fra gang til gang. Forklaringene må ikke bli verre etter hvert. Derfor må det verste være med i den første samtalen. De vil ha, og de fortjener, vår beste voksenversjon.

Åpne for å forstå – lukke for å få fred

Den vanskelige samtalen har som mål at barnet skal forstå og bli roet av å snakke om det. Da må vi forsikre oss om at de virkelig blir det. Når vi med vår samtale åpner opp for å snakke om det verste, må vi forklare barnet at vi gjør det for at de skal få kontroll over plagsomme tanker. Det er ikke et mål å fremkalle sterke følelser eller urolige tanker, det er et mål å dempe eventuelle vonde følelser og tanker som allerede er der.

Avslutning

Det er viktig å møte barna med forklaringer og oppklaringer i denne første fasen på grunn av de store oppslagene i presse og media for øvrig. Det innebærer at foreldre og lærere må komplettere denne veiledningen med ny informasjon som kommer til. Barna bør få løfte om at de blir oppdatert.