v/ Atle Dyregrov
Bugge (referert i Bugge, Eriksen & Sandvik, i manuskript) har i en mindre undersøkelse rapportert at så mye som 40 % av elever i sorg går merkbart ned i karakterer i følge deres lærere. På samme måte som man vet at traumatiske kriseopplevelser svekker voksnes funksjonsevne i arbeidslivet (Russell, 1998), er det mye som tilsier at det samme er tilfelle for elevers prestasjoner i skolen, både med hensyn til fravær og karakternivå. Vår kliniske erfaring tilsier også at samspillet mellom kriserammede elever og deres lærere i mange tilfelle blir anstrengt og komplisert, uten at vi har forsket på om de prosesser som ligger til grunn for dette. Dette svekker vår kapasitet til å støtte opp under kriserammede elever over tid, og til å forebygge disse problemene.
All tilegnelse av kunnskap i skolen representerer investering i fremtiden både for den enkelte og for samfunnet som helhet. På samme måte som voksnes nedsatte effektivitet og prestasjoner i arbeidslivet medfører personlige og bedriftsøkonomiske tap, innebærer nedsatte prestasjoner i skolen også tap av verdier ved at potensialer hos den enkelte elev ikke utnyttes. Mye tyder på at hukommelses- og konsentrasjonsferdigheter, som er nødvendige i innlæringssituasjoner, påvirkes negativt av kriseopplevelser (Streeck-Fischer & van der Kolk, 2000). Med bakgrunn i dette er det viktig å kartlegge kriserammede elevers problemer i skolen, og forstå prosessene som skaper disse, for i neste omgang å kunne identifisere hvilke pedagogiske og psykososiale tiltak som er nødvendige for å ivareta deres behov, og dermed forebygge en unødvendig negativ akademisk eller sosial utvikling.
I vår oppfølging av elever etter kriser opplever vi stadig at de rapporterer at læreres evne til å forstå at de sliter både med emosjonelle reaksjoner og innlæringsproblemer over tid er mangelfull. Under kurs/undervisning for helsepersonell er dette et inntrykk som bekreftes. Samtidig er det klart at de fleste skoler har gode beredskapsplaner, og at lærere i utgangspunktet har et ønske om å assistere elevene. Dette har styrket vår motivasjon for å forstå hva som skjer i samspillet mellom lærer og den enkelte elev over tid.
Sammen med svenske forskere er SfK (v/Atle Dyregrov) involvert i en undersøkelse i etterkant av diskotekbrannen i Gøteborg. Her er det klart dokumentert at skoleprestasjonene blant de overlevende ungdommene har blitt markert dårligere i etterkant av hendelsen. I undersøkelsen, ledet av Anders Broberg ved Psykologiska Institusjonen ved Gøteborgs universitet, ble overlevendegruppen undersøkt ca 2 år etter brannen. Da hadde ca 1/4 av alle overlevende enten sluttet i skolen, gått om igjen et år, eller bestemt seg for å gå om igjen et år. Femtiåtte prosent opplevde nedgang i karakterer og 72 % opplevde at skolearbeidet hadde blitt vanskeligere (Broberg, 2002). Det skal nevnes at 59 % av disse elevene har innvandrerbakgrunn og 43 % har opplevd traumer tidligere. Dette, samt de ekstreme belastninger og tap som gruppen var utsatt for, gjør det vanskelig å vite hvor representativ denne undersøkelsen er for barn og ungdom som opplever individuelle krise- eller traumesituasjoner.
Streeck-Fischer og Van der Kolk (2000) har påpekt hvordan kumulative traumesituasjoner gir en rekke negative konsekvenser for barn og unges læreevne. Dette inkluderer problemer med fokusering av oppmerksomhet, problemer med sensorisk persepsjon og fortolkning av komplekse visiospatiale stimuli, manglende evne til å lære av erfaring, og hukommelsesproblemer relatert til endringer i spesifikke deler av hjernen. Opplevelse av trygghet er grunnlag for aktiv eksplorering, mens traumatiserte barn tenderer til å reagere på ny informasjon og nye situasjoner enten med overdreven fysiologisk aktivering eller dissosiative tilstander. Flere av disse symptomene er relatert til utvikling av en posttraumatisk stresslidelse (PTSD).
Posttraumatiske stresslidelser (PTSD) er en tilstand som forekommer hos en ikke ubetydelig andel mennesker i etterkant av traumatiske opplevelser (Dyregrov, 1993). PTSD kjennetegnes ved a) gjenopplevelser av den traumatiske hendelsen i form av påtrengende minner og mareritt, eller frykt for at hendelsen vil gjenta seg, b) unngåelse av alt som påminner om hendelsen, samt avflatning av følelser, og c) et overaktivt nervesystem som medfører plager i form av konsentrasjonsproblemer, hyperårvåkenhet og søvnforstyrrelser. I tillegg kan skyldfølelse for å ha overlevd ulykker når andre ikke gjorde det, opptre. Det er også vanlig å oppleve uvirkelighetsfølelse rundt hendelsen, og mange unngår aktiviteter som reelt eller symbolsk vekker minner om den traumatiske hendelsen (Dyregrov, 1983; Dyregrov, 1993; Malt & Blikra, 1993; Yule, 1999).
Til tross for at mindre kriser sjelden fører til en grad av plager som kvalifiserer til denne diagnosen, kan symptomer på PTSD likevel være tilstede i tilstrekkelig grad til å forklare forstyrrelser i innlæringsferdigheter. Tap av nære personer, spesielt ved dramatiske ulykker, selvmord og noen former for sykdomsdødsfall, kan også svekke læringskapasiteten, men her er vår dokumenterte kunnskap mer begrenset. I klinikken ser vi imidlertid ikke sjelden at elever som mister søsken, foreldre, eller nære venner sliter med en blanding av både PTSD og kronisk sorg. Dyregrov et al (1999) viste at nærmere 1/5 av klassekameratene som opplevde en medelevs plutselige dødsfall hadde til dels betydelige plager ni måneder etter dødsfallet. En landsomfattende studie har vist at etterlatte søsken etter selvmord i stor grad sliter med traumatiske ettervirkninger, komplisert sorg og sosiale vansker (Dyregrov, 2001; Dyregrov, Nordanger & Dyregrov, 2000a, b). Poijula, Dyregrov, Wahlberg og Jokelainen (2001) har i en undersøkelse fra Finland bekreftet dette. Det må også antas at andre typer krisehendelser, eksempelvis alvorlig sykdom hos foreldre, eller oppløsning av hjemmet (skilsmisse) kan ha lignende konsekvenser, inkludert innvirkning på læreevne. I tillegg til de psykologiske belastningene viser forskning at sjansen for somatiske plager øker som følge av PTSD (Wagner, Wolfe, Rotnitsky, Proctor & Erickson, 2000).
Referanser
Broberg, A. (2002). “Hur mår du nu” Uppføljing av ungdomar som föll offer för diskotekbranden på Hisingen. Skriftserie från verksamhetsområde Barn- och ungdomspsykiatri, 4, nr. 1. Gøteborg: Sahlgrenska Universitetssjukhuset.
Bugge, K., Eriksen, H., & Sandvik, O. (i manuskript). Sorg – hvordan forstå og hjelpe mennesker som sørger. Bergen: Fagbokforlaget.
Dyregrov, A. (1983). Katastrofepsykologi I. Psykososiale konsekvenser etter katastrofer. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 20, 136-145.
Dyregrov, A. (1993). The Interplay of trauma and grief. In occational paper no. 8: Trauma and Crisis Management. Association for Child Psychology and Psychiatry Occasional Papers.
Dyregrov, A. (1997). Barn og traumer. Bergen: Sigma forlag.
Dyregrov, A. (2001). Telling the truth or hiding the facts. An evaluation of current strategies for assisting children following adverse events. Association for Child Psychology and Psychiatry. Occational papers nr. 17, 25-38.
Dyregrov, A., & Dyregrov, K. (1999). Long-Term Impact of Sudden Infant Death: A Twelve to Fifteen Year Follow-Up. Death Studies, 23, 635-661.
Dyregrov, A., Gjestad, R. Bie Wikander, A. M., & Vigerust, S. (1999). Reactions following the sudden death of a classmate. Scandinavian Journal of Psychology, 40, 167-176.
Dyregrov, K. (2001). Søsken etter selvmord. I A. Dyregrov, G. Lorentzen, & K. Raaheim, (Red.). Et liv for barn. Utfordringer, omsorg og hjelpetiltak. Bergen: Fagbokforlaget.
Dyregrov, K., Nordanger, D. Ø., & Dyregrov, A. (2000a). Omsorg for etterlatte ved selvmord. Etterlattestudien. Rapport. Bergen, Senter for krisepsykologi, september.
Dyregrov, K. Nordanger, D., & Dyregrov, A. (2000b). Omsorg for etterlatte ved brå, uventet død. Evaluering av behov, tilbud og tiltak. Rapport. Senter for Krisepsykologi.
Malt, U. F., & Blikra, G. (1993). Psychosocial consequences of road traffic accidents. European Psychiatry, 8, 227-228.
Poijula, S., Dyregrov, A., Wahlberg, K., & Jokelainen, J. (2001). Reactions to Adolescent Suicide and Crisis Intervention in Three Secondary Schools. International Journal of Emergency Mental Health, 3, vol. 2, 97-107.
Russell, R. (1998). Returning to employment after bereavement. Bereavement Care. 17, 11-13.
Streeck-Fischer, A., & van der Kolk, B. A. (2000). Down will come baby, cradle and all: diagnostic and therapeutic implications of chronic trauma on child development. Australian and New Zealand Journal of Psychiatry, 34, 903-918.
Wagner, A. W., Wolfe, J., Rotnitsky, A., Proctor, S. P., & Erickson, D. J. (2000). An Investigation of the Impact of Posttraumatic Stress Disorder on Physical Health. Journal of Traumatic Stress, 13, 41-55.
Yule, W. (1999). (Ed.). Post-traumatic stress disorders: Concepts and therapy. Chichester: John Wiley & Sons.
Filen lagret
02.03.2010