Av Magne Raundalen, barnepsykolog, Foredrag i Telavåg 25.4.2002
Barn på ulike alderstrinn opplever i mer eller mindre grad og på forskjellige nivåer krig som et voksent svik. De små barna føler seg direkte sveket av sine egne foreldre. Den trygge basen de alltid regnet med er plutselig blitt preget av angst, hjelpeløshet og utilgjengelighet for trøst og omsorg. Foreldrerollen ligger i ruiner. Hovedinnholdet i det barna har bygget sitt liv på er borte: Voksne som kan gi meg mat, som beskytter meg mot farer og unødvendige sykdommer, som planleggere av deres framtidige liv. Mange barn vi har møtt i krig har opplevd det fullstendige svik, nemlig at de voksne har reddet seg selv og latt barnet tilbake. I mange tilfeller endog forlatt det skrikende i veikanten fordi det var for svakt, sykt eller skadet og ikke kunne bæres lenger mens resten av familien har fortsatt langs fluktruten. Når barnet overlevde, var det fordi hjelpeorganisasjoner var i stand til å redde det i tide. Mange barn har også opplevd at foreldrene, da særlig fedrene, har vært direkte involvert i det forferdelige som skjer. Enten som del av en frigjørings- eller motstandsbevegelse som soldater direkte kjempende på frontlinjen eller involvert på slik måte at barna har følt at det ikke er plass for dem og deres behov hos den voksne.
Barnet vokser opp i et nettverk og i et lokalsamfunn. Selv små barn oppfatter at de lokale myndighetene er involvert i organiseringen av skole, helsestasjoner, vei, vann, politi og trygghet. På grunn av dårlig forberedelse og manglende informasjon, opplever barn ofte med sjokk at de trygge beskyttere av deres landsby blir involvert i dødbringende krigshandlinger fra den ene dagen til den andre.
Avhengig av utviklingsnivå, og til en viss grad utbredelse av massemedia i samfunnet det gjelder, vet endog små barn om, og har et bilde av "den store far i hovedstaden som passer på hele landet vårt". Mens de før hver skoledag stilte seg foran bildet av presidenten og takket ham for alt det gode han gjorde for dem for at de skulle få mat, medisin, skole og fremtid, får de nå høre at han sender bomber, granater og soldater med maskingevær. Så var det bare Gud igjen. Mange barn tror at han har sovnet - hvor skal min hjelp komme fra?
I og etter kriger strever barn enormt, endog på alderstrinn mot førskolealder, med det å få en kognitiv ramme og forståelse av det forferdelige som hender eller har hendt. Det er enormt viktig for dem og deres framtidsberdskap for i deres streben ligger svaret på om de skal forberede seg på at det kommer til å hende igjen - og når.
Innen traumeforskningen er det allerede blitt påpekt flere ganger at bruddet i barns grunnleggende tro på menneskene og framtida er blant en av kildene til den langvarige traumevirkningen. Således blir arbeidet med å gjenoppbygge barns tro og tillit til voksenverden etter kriger svært viktig. Dette vil selvsagt være fullstendig avhengig av hvordan den politiske situasjonen er der og da og i et framtidsperspektiv. I et hvert fall har vi møtt et enormt behov hos barna for å få hjelp til selv å formulere og strukturere det kaos som oppsto da hele voksenverden fra stuen der hjemme til statsministerens kontor fullstendig kollapset i deres bevissthet. Vi tror også at barnas arbeid med å begripe og integrere det som har hendt vil ha stor betydning for en framtidig fredsprosess i konfliktrammede områder. Vi tror vi foreløpig kan formulere det slik at jo mere smertefullt barna opplever sviket og jo mindre de forstår av det desto sterkere hat vil de plassere i et tilgjengelig fiendebilde.
Krig medfører alltid død. Unge eller eldre soldater som er fedre, søsken, onkler, dør i krig ved fronten. De moderne kriger har i mange tilfeller flyttet fronten til hjemmets inngangsdør. Ikke bare blir sivilbefolkningen tilfeldigvis rammet, men i svært mange tilfeller er de selve målet. Mens man regner med at Den Første Verdenskrig "bare" rammet 10% av sivilbefolkningen, opererer FN med tall for de moderne kriger som ofte ligger et sted mellom 90 og 100% for sivil- befolkningens vedkommende. Det betyr at de aller fleste familier opplever flere tap av et nærstående medlem. En far, en mor, søsken og ikke minst besteforeldre.
For mange kulturers vedkommende kan tapet av en omsorgsgivende storesøster eller tapet av den enorme ressurs som bestemødre representerer være et like stort alvor som vi anser tapet av foreldre i vår kultur. En viktig del av planleggingen av arbeidet for barn i og etter kriger blir derfor å kartlegge grad av tap.
I samtalene med barna blir vi stadig minnet om at det ofte dreier seg om groteske og brå dødsfall. Det vil si at barna mentalt sett må streve med å bearbeide sorg under ekstremt utrygge livsforhold; faktisk under trusselen om å miste flere nære personer. I tillegg er det selvsagt en stor mental ekstra-belastning at de må leve med en sorg som er blitt forårsaket i en kontekst av traume. Med den nærheten de moderne krigene har fått, blir vi stadig konfrontert med store grupper av barn som ikke bare har mistet nærstående, som ikke bare har sett dem døde og skadde, men som også har opplevd det når det skjedde. Tapslisten for barn i krig er ofte total: Ikke bare har de mistet nære personer, men de har også mistet sitt hjem, sin base for alle sine aktiviteter, sitt nærmiljø med venner, skolegang og framtidsplaner. De har ikke lenger tilhørenhet til et lokalsamfunn og som flyktning utenfor landet har de også tapt store deler av kontakten med sin nasjon og sin levende kultur.
Psykologisk sett blir det lite rom for barnet til å bearbeide dette enorme tapet i og etter en krig, og slik vi har erfart det i arbeidet med krigsbarna har de i liten grad styrke til å gjøre bearbeidingen på egen hånd. Tenåringsjenter som skriver dagbok er faktisk det eneste systematiske trekk vi har sett i denne sammenheng. Det er derfor all grunn til å tro at barna undertrykker de enorme følelsene av sorg og tap som krigen påfører dem. Derfor kan det være en nesten sjokkartet opplevelse når man møter den leende og lekende, og tilsynelatende spill levende barnegruppen i et flyktningemottak, for deretter å se hver enkelt av dem forvandlet til et storhulkende barn i det øyeblikk noen har tid til å sitte ned og snakke med dem.
I flere tilfeller er krig og sult forbundet med hverandre, ikke minst fordi mat blir brukt som et militært våpen (Somalia, Angola, Sudan) og da kan man møte grupper av barn som har mistet mesteparten av sin familie. Det mest drastiske eksempel i taps-sammenheng, er barna i de mest rammede områdene i Rwanda hvor mange kunne si navnene på mer en tyve familiemedlemmer som var bekreftet drept.
I de områdene hvor vi har arbeidet med barn i krig, har antallet av de vi har intervjuet som har vært i en situasjon hvor de trodde at de selv kom til å dø, variert fra to tredjedeler i Kroatia, til tre fjerdedeler i Mocambique, 90% i Sarajevo og 96% i et utsatt område i Rwanda. Det store flertallet av barn har dermed opplevd at deres liv var truet og svært mange har stått ansikt til ansikt med dødstrusselen. Svært mange barn er selv blitt såret. Etter vår personlige erfaring, forekom de mineskadde barna som de sterkest traumatiserte. Det som hendte dem, skjedde uten tid til noen som helst form for forberedelse og resulterte dessuten i alvorlige, fysiske skader med påfølgende handikap.
De barna vi har møtt, har vært preget av de voldsomme sanseinntrykkene fra det de har sett, hus som er blitt ødelagt, mennesker som er blitt skadet, krigsmaskineri i aksjonen og direkte konfrontasjoner med bevæpnede personer. De er mentalt merket av hørselsinntrykk fra sprengninger, bomber, granater, skudd og ikke mist på grunn av skrik fra sårede mennesker; mennesker i nød og nære personer som de måtte forlate for å berge sitt eget liv. Det mangler heller ikke på rapporter om varige traumer som har gått inn gjennom de andre sansekanalene som lukt, smak og berøring. Da vi undersøkte barna i Al Ameria utenfor Bagdad to er etter bombingen, rapporterte foreldre at barn forsatt løp og gjemte seg under sengene når en trailer kjørte gjennom nabolaget og forårsaket en svak risting i grunnen. Vi har møtt barn på alle alderstrinn og med ulik avstand i tid til de traumatiske hendelsene som har kunnet berette at sanseinntrykkene ubearbeidede og undertrykte kommer frem like levende som da det hendte; selv om det nå er mange år etterpå. Mange barn nå leve med disse traumene i en utrygg situasjon hvor de hele tiden kan bli re-eksponert og utsatt for kumulative traumeinntrykk. De kan løpe, men de har intet sted å gjemme seg.
Når vi kort skal oppsummere traumevirkningen på barn, kan vi si at de tilkjennegir at kaoset og utryggheten i den ytre verden kun avspeiles av kaos og uforutsigbarhet i det indre reaksjonsmønsteret. Det er derfor ulykkelige barn, nervøse triste og fortvilte barn som har mistet hele grepet på sin egen psykiske funksjonering som vi møter i et uhyggelig antall etter kriger. På mange måter må vi ha som utgangspunkt i et hardt krigsrammet område at hele barnebefolkningen er traumatisert. Spørsmålet er om vi kan gjøre noe for barn i denne situasjonen som kan la seg beskrive som forskjellig fra den totale maktesløshet?
Denne vinteren og våren har jeg her på Nordsjøfartsmuseet møtt krigsbarn i to omganger. Først møtte jeg de nye flyktningefamiliene i Sund Kommune. De kom fra Afghanistan. Det var et sterkt møte med politikkens, maktkampens og dermed krigens knusende kraft når den treffer individet og spesielt når individet er et barn i vekst og utvikling. Et barn hvis hjerne er i ferd med å formatteres til den kommandosentral den skal bli. Som vi alle vet skal hjernen bli et integrerende vakttårn som styrer så vel hjerteslagene og kroppstemperaturen som frykten, sinnet, og tankene. Og menneskebarnet har en storhjerne i utvikling som etablerer tolkningsstrukturer for tryggheten på menneskene, synet på samfunn og politikk og på sitt eget fremtidige livs mål og mening.
Disse fine og livsviktige strukturene hadde krigen bombardert og skutt i filler. Nå var de kommet til dette stedet som hadde hatt fred i mer en femti år. Her skulle de få leve og vokse mens de ved gode krefters hjelp skulle starte gjenoppbyggingen av de mentale ruinene skapt av afghansk, russisk, amerikansk og talibansk skadeverk. Da vi møttes første gangen, tok lederen for dette unike museet, Egil Christophersen de krigsrømte fra Kabul med på en reise bakover i tiden til aprildagene 1942 da Telavåg ble satt i brann og befolkningen knust. Det skapte et unikt fellesskap og en troverdighet til de som skulle hjelpe. De fikk bevis for at med fred, går verden videre. Livet må leves.
I andre omgang møtte jeg seks personer, tre kvinner og tre menn, som alle hadde overlevd og levd opp i skyggen av tragedien Telavåg fra den gang de var 6 til 8-10- år gamle barn til denne dag, nøyaktig 60 år etter. Det var et bevegende og beveget møte. For alltid kommer jeg til å huske den sterke opplevelsen av at det de berettet om hadde hendt i går. Noen med skjelvende stemme, noen med handa opp i øyekroken, bortvendt ansikt eller hendene foran øynene, som om bildene fra fortiden ble fremkalt der og da.
Kartleggingen av barn og voksne i Afghanergruppen som er blitt mottatt her, skjedde i to etapper. Den første i form av en to-dagers ”bli kjent med” samling av begge familiene. Denne familiesamlingen fant sted på i lokalene her på Sjøfartmuseet i Telavåg som befinner seg i naboskapet der de bor. Samlingen var lagt opp med et program for kartleggings- og bearbeidingsgruppe for barna, tre timer hver dag, og foreldresamtaler/veiledning også tre timer hver dag. I tillegg så familiene videoer om barnegrupper og foreldreveiledning til foreldre av flyktningebarn, to timer hver dag. På slutten av andre dagen hadde vi en fellessamling hvor vi redegjorde for den systematiske kartleggingen som skulle finne sted 14 dager etter. Både barn og foreldre var meget motivert for disse samlingene, kartleggingen inkludert, og sluttet helhjertet opp om opplegget. To-dagerssamlingen var ledet av psykologene Magne Raundalen og Marianne Straume og musikeren Gustav Lorentzen deltok aktivt i barnegruppene. Tilstede på familiesamlingen og foreldreveiledningen var 10 sentrale personer fra skole, helse- og flyktningetjenesten. Ansvarlig for dette meget vellykkede arrangementet var flyktningekonsulenten Merete Espelid og hennes kontor. Det er planen at vi skal fortsette å følge opp disse hardt rammede barna og deres foreldre.
De afghanske familiene har paralleller til familiene i Telavåg sine opplevelser fordi ektemennene har vært venner over år. De har deltatt i den samme forbudte, politiske aktivitet og de er blitt fengslet for denne aktiviteten begge to. De har også sitt slektsopphav fra samme stedet. Alle er ekstremt eksponert for stressfylte og livstruende hendelser. Disse kritiske hendelsene er så dramatiske og av et så stort omfang over tid at sannsynligheten for kroniske, mentale traumer er meget høy.
Når det gjelder dagliglivets krigshendelser som rakettnedslag, bombing, sprengning og brenning av hus, skyting og husransakelser av bevæpnede, er mødrene og barna mest eksponert fordi de har tilbrakt måneder og år adskilt fra barnas fedre når de var i fengsel eller befant seg i Norge som flyktning som søkte gjenforening med familien. Det at barna var i livsfare, noe som var en del av dagliglivet fordi de måtte sende dem ut etter vann og forsøk på å få tak i mat, har vært en ekstra meget sterk påkjenning. Mødrene understreker at de mange ganger, og over perioder på flere dager, var uten mat og at de i disse periodene fryktet at de skulle sulte i hjel alle sammen. En annen meget sterk belastning for mødrene var at de stadig ble oppsøkt av uniformerte menn som både truet og slo både dem, i flere tilfeller fikk også barna gjennomgå, for å få dem til å fortelle hvor mennene/fedrene befant seg.
Fedrene, som ble fengslet over lengre tid, ble torturert i fengselet. Når vi ser på ettervirkningene av traumer, scorer fedrene uvanlig høyt på Virkningsskalaen. I tillegg til traume-hendelser og tortur, var det en meget sterk belastning for fedrene, både i fengslingstiden og mens de var alene i Norge, at de hver dag fryktet dramatisk dårlige nyheter om familien. Det generelle inntrykket av foreldrene er at de sliter med traume-virkningene og de uttaler da også til oss at de trenger all den hjelp de kan få.
Her vil jeg bare gi en kort rapport fra den omfattende kartleggingen av krigstraumer som jeg gjennomførte for barnegruppen. Allerede i innledningen kan jeg slå fast at de skårer ekstremt høyt på samtlige traume-målinger. Det gjelder både eksponering, det de har vært utsatt for, og virkning, det de plages med av angstfylte minner.
Til sammen 13 barn, syv jenter og seks gutter i alderen 18 til 6 år, har fortalt om sine krigsopplevelser. Ingen har gått fri: Tap av nære slektninger, skyting, granatnedslag, bombing. Etter hvert ble dette del av hverdagslivet, men de var likevel livredde hver gang. Det er meget alvorlig når det blir hverdagslig å være livredd. Det blir man ikke vant til. De har opplevd at familiene er blitt splittet med fedrene i brutale fengsel. De har levd på flukt i livsfare uten mat og vann, de har vært sikre på at de kom til å sulte i hjel. De har sett døde og skadde mennesker.
Den kontinuerlige, livstruende eksponeringen har satt sine spor. Likevel er ikke inntrykket at dette er syke barn. Men de er sterkt belastet, de har alt for meget å bære på av traumeskapende minner, og kartleggingen viser at de fleste står i fare for å utvikle kronisk PTSD - post traumatisk stress forstyrrelse. Dette kan påvirke både den mentale vekst og utvikling på svært negative måter, dersom de ikke får hjelp. Det er heldigvis opplest og vedtatt at hjelp skal de få. Og blant folket på Telavåg har de allierte. Fordi de vet en del om hva de har gått igjennom.
Når barna skal forklare meg at de har bevart så meget av glede og godhet i
seg, noe som er helt tydelig for oss som møter denne gruppen, kommer svaret noe
forsiktig fra en av jentene, men alle slutter seg til henne:
"Vi hadde mamma!"
Som en del av terapiopplegget, særlig med barn som har liten erfaring i å skrive, lar vi hele barnegruppen fortelle en historie om en familie som vi introduserer på en slik måte at de kan identifisere seg med den. Antagelig forteller denne historien, i fortettet form, mer enn mange kartleggingsskjemaer, hva barna virkelig har vært igjennom. Her kommer den:
HISTORIEN OM RAHIMA OG ALI
Av Wasima, Mubariz, Shafiq, Shafiqa, Fatima, Muhammad Sadiq, Pathsoon, Samoon, Sole, Paywastoon, Mosalihe, Rena, Tarron og Hile.
Rahima og Ali var to søsken som bodde i Afghanistan. Egentlig kom de fra Kunar, men nå bodde de i den store byen som heter Kabul, og som er hovedstaden i dette vakre landet som har opplevd så mye krig, og som lengter sånn etter fred. Rahima var 10 år, Ali var 12, og de hadde tre mindre søsken: Broren Adalat på 7, og søstrene Marian og Nazo som var 6 og 5 år gamle. Mammaen deres het Leila, og hun arbeidet som sykepleier på sykehuset. Faren deres het Motabar, og han var militær.
Når Rahima og Ali kom hjem fra skolen, brukte de å slappe av en times tid før de gjorde leksene. Etterpå pleide de å leke med hverandre eller med vennene sine. Ali var flink både til å spille tennis og fotball, mens Rahima likte best å hoppe tau eller paradis sammen med de andre jentene i gaten.
De voksne snakket ofte om Taliban og om at de var redde for at krigen skulle komme til Kabul. De trodde ikke at barna forsto hva de snakket om, men selvfølgelig forsto både Rahima og Ali at krigen var farlig, og at moren var redd for at faren skulle bli såret eller drept hvis han måtte slåss mot Taliban. Av og til hørte de drønn fra bomber, og ofte var det noen som skjøt. De skremmende lydene kom fra forskjellige kanter, og særlig om natten. Alle var usikre på hva som kom til å skje. Motabar, faren deres, var borte lenge av gangen, og ofte gikk det mange dager og netter uten at de visste hvor han var.
En natt da faren var ute, hørte de at bombingen kom nærmere og nærmere, og ingen av dem klarte å sove. Da dagen kom, fortsatte smellene. Naboen kom inn til dem og sa at en bombe hadde truffet skolen. En lærer var blitt drept. Ingen fikk lov til å gå dit, så den dagen måtte de bli hjemme. Det skulle bli lenge til de fikk lov til å gå ut av huset igjen, og Rahima skulle aldri mer får hoppe tau med venninnene i Kabuls gater. Ali tenkte på at hvis bomben hadde falt mens de var på skolen, hadde de også blitt døde. Det var fælt å tenke på. Men det verste var at far ikke kom hjem. Mamma gikk rundt i byen for å finne ut hva som hadde skjedd med ham, og til slutt fikk hun vite at han var blitt tatt til fange av Taliban mens han forsvarte byen. Nå satt han i fengsel.
Både Rahima og Ali gråt da de fikk høre det. De var så redde for hvordan det skulle gå med faren, og noen ganger snakket de sammen om at de kanskje aldri skulle få se ham igjen. Det ble vanskeligere og vanskeligere for den lille familien å leve. Barna fikk ikke gå på skolen lenger, og de savnet både skolen og leksene. Men det var ting som var enda verre enn det. I kranene var det ikke mere vann, så de måtte gå langt for å hente vann i bøtter og kanner. Noen ganger måtte de gå forbi døde mennesker i gaten. Det var veldig ekkelt, og de var redde hele tiden. Mamma fikk ikke lov til å arbeide lenger, for Taliban bestemte at damer og jenter ikke fikk lov til å jobbe eller gå på skole. Dermed hadde de ikke penger til å kjøpe mat. Flere ganger trodde de at de skulle sulte i hjel, men heldigvis gikk noen snille naboer og kjøpte litt mat til dem av og til.
En gang Rahima var med og hentet vann, hørte de flere bomber som falt etter hverandre, ganske nære. - Nå dør jeg, tenkte hun. – Hvis en bombe treffer denne gaten, dør jeg med en gang. Rahima tenkte mye på at hun aldri mer skulle få gå på skole. Hun hadde jo så lyst til å bli lege eller lærer og hjelpe andre, men det fikk hun ikke lov til. Likevel var det pappa hun tenkte mest på. Hun savnet ham så fryktelig, og så lurte hun på om han var levende eller om han var død.
Ali prøvde å forstå hva som foregikk i Kabul. Det var krig mellom Mujahedin og Taliban. Begge ville ha makten, begge ville være regjering i Afghanistan. Det var så viktig for dem hvem som var president i landet at de ikke tenkte på at vanlige folk måtte dø. Presidenten var viktigere for dem enn vanlige mennesker.
Taliban vant kampene, og tok makten i Kabul. Fra vinduet kunne Ali se Talibansoldater i gatene, de fleste av dem var fra Pakistan. Han fikk høre at de henrettet mange mennesker. Noen hugget de hodet av borte på fotballbanen mens folk satt på tribunen og så på, hørte han. Han fikk også høre at Talibanene gikk inn i huset til folk og slo dem eller pisket dem med ledninger.
- En dag kommer de kanskje til vårt hus, tenkte Ali. – Kanskje de tar meg med seg for å gjøre meg til Talibansoldat. Jeg skulle ønske jeg var stor, slik at jeg kunne jobbe og skaffe mat til familien. Pappa er i fengsel, og jeg er for liten.
Til slutt var det umulig for dem å bo i Kabul. De hadde ikke lyst til å reise fra byen der Motabar satt i fengselet, men hvis de ikke flyttet, ville de kanskje sulte i hjel eller bli drept av soldatene. Så mamma Leila bestemte at de skulle flytte fra Kabul til Jalalabad, og bo hos farmoren og farfaren til Rahima og Ali.
De fikk sitte på lasteplanet til en lastebil, og så kjørte de av gårde. Sola strålte fra den blå himmelen, men det var iskaldt bakpå lasteplanet, og de satt inntil hverandre for å holde varmen. Bilen humpet og de satt vondt, men likevel tenkte de bare på hva soldatene kunne finne på å gjøre hvis de ble stoppet. Og da de hadde kjørt langt og begynte å nærme seg Jalalabad, måtte lastebilen stoppe ved en veisperring. Da soldatene så familien som satt på lasteplanet, ble de sinte, og de skrek og truet sjåføren med geværene sine. Sjåføren snudde bilen så fort han kunne, og så humpet de hele den lange og kalde veien tilbake igjen. Natten kom før de nådde frem, og da de så de første husene dukke frem fra mørket, tenkte både Rahima og Ali på faren som satt i fengselet ett eller annet sted i byen. De lurte på hva som foregikk med ham, om soldatene slo og pinte ham, og om han levde eller var død.
- Kanskje far har rømt fra fengselet, hvisket Ali.
- Eller kanskje vi også kommer i fengsel, og at vi treffer ham der, sa Rahima.
Men nå hadde de ikke hus å bo i lenger, så de måtte vekk fra Kabul så fort som mulig. Denne gangen ville de prøve å rømme til mormor og morfar i Kunar. De klarte å få en annen lastebilsjåfør til å hjelpe. Men denne gangen ville de gjemme seg. Så hele den lange, kalde og humpete veien til Kunar måtte de ligge under en ekkel presenning og bare hviske til hverandre. Det var enda skumlere å ligge slik uten å kunne se om det kom noen soldater. Bilen stoppet flere ganger, og de lå musestille nesten uten å puste mens de hørte stemmer og tunge skritt. Men heldigvis gikk det bra, og til slutt var de fremme i Kunar.
Besteforeldrene, som het Maria og Merza, var så glade for å se dem. Men de var redde også, for ingen måtte vite at familien fra Kabul var der. Så barna måtte gjemme seg inni huset, ikke gå bort til vinduene, og alltid passe på at ingen så dem. Rahima og Ali snakket og snakket om det som hadde skjedd, og besteforeldre lyttet. Rahima fortalte om faren som var i fengsel og at de ikke visste om han var død. Hun fortalte om hvor fælt det var at hun ikke fikk gå på skole, men bare måtte være inne. Og Ali fortalte om bombene i Kabul.
- Det kom masse bomber, sa han. – Både dag og natt i mange uker. Når vi hentet vann så vi døde mennesker. Vi var så redde for bombene.
- Ja, vi var redde for at en bombe skulle treffe oss, og da ville vi bli drept selv, sa Rahima.
- Kom det bomber nære huset deres?, spurte morfaren.
- Ja!, sa barna i kor. Og så fortalte de om noen hus like borti gaten som var blitt helt ødelagt, og flere mennesker der som døde.
- Da var dere sikkert veldig redde, sa mormor.
Og så gråt både barna og besteforeldrene.
Om natten tenkte både Rahima og Ali det samme. De tenkte på at de var glade som hadde kommet vekk fra Kabul, men at de var triste fordi faren ikke var med. Så de var både triste og glade. Men når de tenkte på at det var farlig for dem i Kunar også, ble de bare triste. For Taliban kunne jo komme etter dem, samme hvor de gjemte seg.
Da de hadde vært i Kunar en stund, sa morfaren:
- Slik som dette kan det ikke fortsette. Vi må reise fra Afghanistan. Det er noen her i Kunar som er venner av Motabar, faren deres. De kommer hit idag, så får vi høre om de kan hjelpe oss.
Vennene til Motabar var veldig snille. De trøstet barna og sa at faren deres sikkert var i live, for hvis han var blitt drept ville de hørt om det. Alle de voksne snakket lenge sammen, og til slutt ble de enige om at hele familien til Rahima og Ali skulle flykte ut av landet. De fikk hjelp hele veien, og en dag kom de til Peshawar i Pakistan. De hadde ingen ting med seg. Men de var i live. Og mens de ventet i mange timer for å få en plass å bo i flyktningleiren, sultne, kalde og alene, sa Ali til Rahima:
- Kanskje vi aldri mer får se landet vårt igjen.
- Nei. Og kanskje vi aldri får se pappa heller, sa Rahima.
- Joda. Han kommer sikkert etter oss, og så blir vi sammen igjen, sa Ali.
- Tror du det?
- Ja, og så skal vi bo et sted hvor vi ikke er redde for å bli drept, og der vi kan sove hele natten.
- Å, det blir deilig, sa Rahima.
- Så kan jeg spille fotball igjen, sa Ali.
- Og jeg kan gå på skole og bli lege eller lærer, sa Rahima. Og så smilte hun, for første gang på lenge.
Siden klarte faren å slippe ut av fengselet. Han møtte familien sin i Peshawar, og nå er de alle sammen i Norge.
Meget av det krigsbarna i Telavåg 2002 forteller er sammenlignbart med skjebnen til de som opplevde 26. april 1942 og ukene etterpå: Brente og sprengte hus og hjem. Egne liv i fare. Tap av familiemedlemmer, fedre i fengsel og konsentrasjonsleire. De som vendte hjem som overlevende var merket av tortur og umenneskelig behandling. Det gjør et uforglemmelig inntrykk når krigsbarna fra 1942 slår fast at de har et spesielt hjerte for flyktningene som nå har kommet og at de vil gjøre det de kan for at de får et liv i Norge som kan være med på å lege de mentale sårene de har pådratt seg i sin krig i Afghanistan.
Hva forteller så krigsbarn fra 1942 om 26. april? Her kommer beretningen fra Karsten 8 år, Svanhild 10 år, Minda 8 år, Olaug 6 år, Ingemunn 8 år, Haldor 8 år. De visste godt, sin unge alder tiltross, at Telavåg var en utreiseplass for de som måtte flykte til England. Rundt om var det radioer og de hadde selv fått høre stemmen fra London. De visste også at det å ha radio og lytte til den var ulovkig og dermed farlig.
Søndagen den 26. april skulle det være gudstjeneste i Skulehuset og en av dem husker at hans mor skulle dit, men ble jaget hjem igjen. En annen husker at tanten kom og sa at pappa måtte rømme fordi det var i huset til farfar at det skjebnesvangre hadde hendt. En annen husker at tyskerne sto i stua og kommanderte dem ut på timen. Ute på bakken lå de som var blitt skutt og hun hadde sagt at hun ville vite hva som lå under teppene. Hun var bare 6 år gammel. Den 10 år gamle jenten husker at hennes bror måtte gjømme seg og hun husker meget godt da de kom med alle de døde og sårede på søndagskvelden. En 8 åring husker at selveste Terboven kom til Telavåg og at han sa at all jord skulle fjernes fra Telavåg slik at det ble umulig for folk å leve her. I ettertid tror de at de husker at de ble kommandert ut for å se at hjem ble sprengt i småbiter. Vår 8-åring bodde slik at han kunne se mot huset der det forferdelige startet. Der de ettersøkte hadde gjemt seg og der de ble oppsøkt, den ene drept og to tyske offiserer tatt av dage. For bare 3-4 uker siden drømte en av dem om fly og bombing. I drømmen ble hun tatt av tyskerne og da hun desperat forsøkte å rømme, våknet hun av drømmen. Svett, skjelvende og med hjertebank. Det samme hjertet som banket den gang hun som 6-åring forlot Telavåg og tenkte at hun aldri kom igjen.
Med 9. april 1940 kom usikkerheten inn i verden til barna i Telavåg, men mamma og pappa var der, og båtene kom og gikk, det gjorde for så vidt tyskerne også, men likevel gikk livet i et noenlunde normalt løp. Med 26. april 1942 kom utryggheten og grep dem om hjertet og ble der for godt. Utryggheten møtte både det robuste og handlingsprogrammerte temperament og det myke og forsiktige. Den robuste husker at han løp hjem igjen aleine og hentet vesken med sølvtøyet og med triumf sier han at det sølvbestikket spiser han med den dag i dag. Den myke inntrykksvare 6 åringen husker lillebroren i kipen og at hun snudde seg mot det kvite, reinskurte huset, og sa til seg selv ”no må du sjå godt”. Farvel trygghet.
Noen fedre ble ”bare” sendt på flukt, andre fedre og brødre til tyske konsentrasjonsleire; noen ble henrettet. Disse forskjellene tiltross, tryggheten i verden kunne aldri bli som før. ”Det vart en ny epoke, tryggheten var slutt”, som en av dem uttrykte det i samtalen for godt og vel en uke siden. Hver kveld hadde de bedt Fader Vår om å ”fri oss fra det onde” – kva nå?
Det sitter for bestandig: minnet om da de tok far om natta, arrestasjoner, bråk, skrik og brutalitet, mor med 3 barn forlater hjemmet med det de står og går i og 94-åringer liggende i senga, båret av fire med to staurer under. Med båt om natta, rykte om at de skulle druknes. Gråt og tenners gnissel. Mødre som gråt hele tida. Alle skulle hives over bord. Husker i detalj, sier 8-åringen, ”og detaljene sitter fast”.
”Dei tok pappa, sparket og skreik. Det var heilt grusomt. Da me var fanger på Framnes kom en lærer og fortalte at pappa var skoten.” Det siste hun husker fra far var at han sang den sangen han likte best av alle; han var god til å synge. Han sang: ”Å eg veit meg eit land, langt der oppe mot nord, med ei lysande strand mellom høgfjell og fjord.”
”Det finns ögonblick som aldrig tar slut”, sier den svenske forfatteren Göran Tunström.
På Storetveit skole ble alle mødre og barn internert og ble der til august for deretter å være fanger på Framnes i de neste to årene. Blant de lysende minnene er det faktum at Røde Kors hadde senger til alle da de kom til skolen!
Hva sitter igjen fra årene som fanger – og tiden som var igjen til krigens slutt? To sterke påvirkninger. Angsten for far og for slektninger på flukt, i fangenskap og i konsentrasjonsleire. Dernest samholdet. At de ble holdt samlet. Vi startet i samme båt og ble værende i samme båt; og kom hjem for sammen å delta gjenoppbyggingen av landet og gjenreisningen av Telavåg. Kan det alene forklare at de beholdt forstanden og berget den mentale helsen for de neste 60 årene. I noen grad, ja. Men når de skal trekke hoved-konklusjonen, ender de alle hos en og samme person: ”Me hadde ei mor!”
Hva vil Telavåggruppen si til veiledning av oss som nå arbeider med
krigsbarna i Telavåg; nylig ankommet fra det sønderskutte Afghanistan? Her
kommer det:
”Hadde vi fått snakke om det, hadde det vært til stor hjelp. De behøvde ikke
være psykologer – selv om noen av oss har erfart hva de er i stand til å løse
opp av knuter i sinnet, sier den ene – men vi hadde trengt noen å snakke med. Få
hjelp til å lage vår egen historie. Nå måtte vi lage den selv, og gå med den
alene. En forteller at han fikk uventet hjelp. Han ble spurt om å være guide på
dette museet hvor vi har konferansen nå. Første gangen var helt forferdelig –
det var for ett år siden. Men til sjuende og sist ble oppdraget til en
lettelse”. Hjelpen til å fortelle sin egen historie kom ved en tilfeldighet 59
år etterpå.
Jeg velger å konkludere dette foredraget med avslutningen på Olaug Anna Telles gripende prolog til 50-årsmarkeringen i 1992. På mange måter summerer den opp det sterke budskapet som krigsbarna i Telavåg av 1942 hadde til oss som arbeider for bedre hjelp til krigsbarna av 2002.
Hun skriver:
Noko krisehjelp for det som hende
Har me ikkje fått
Såra er vel lekte
Av tida som er gått
Ja, er dei det…?
Nei, aldrig!
Om eg vert 100 år
så vil eg minnast dan tid
Gløyma gjer me ikkje
men Gud hjelp oss å tilgji.
Filen lagret
26.12.2008