(også beskrevet annet sted på dette nettstedet)
Angst er en overdreven og urimelig reaksjon som blir utløst av spesielle objekter eller i spesielle situasjoner. Angst kan beskrives som kroppslige symptomer (eksempelvis aktivering) med en irrasjonell tolkning av disse symptomene. Eksempler på kroppslig symptomer kan være at man skjelver, har hjertebank, hurtig pust, høy puls, smerter, stramme muskler/muskelspeninger og nummenhet. Personen kan videre føle seg rastløs, oppskrudd, overspent, lett trøttbar, ha konsentrasjonsvansker og irritabel. Dette kan og medføre søvnproblemer.
Dette tolkes og gis tankemessig mening, ved at man blir redd, bekymret, forskrekket eller forvirret. Det er vanlig og normalt å få en angstreaksjon etter en traumatisk hendelse. Spørsmålet er mer hvor vedvarende denne reaksjonen blir og hvor fort livet normaliseres igjen. Symptomene kan i ettertid komme i en rekke forskjellige situasjoner.
Fobi: Fobisk angst kan beskrives som den mest logiske formen for angst. Dette er assosiert angst, dvs. at man blir engstelig for situasjoner som minner om den opprinnelige situasjonen som utløste de første angstreaksjonene. En person kan få angst for å være inne / ute / alene / folkemengder / at folk er bak deg / for samtaler og sosiale sammenhenger / for intimitet / for seksuelt samvær. Angstreaksjonene kan bli så sterke at disse kan beskrives som panikkanfall. Hos barn kan angsten uttrykkes ved gråt, sinnetokter, ved å klynge seg fast eller ved å bli stiv av skrekk.
Angstanfall: eller panikkanfall som det også kalles er svært plagsomt. DSM-IV beskriver dette som en avgrenset episode med intens frykt eller ubehag, hvor følgende en del av følgende symptomer utvikles brått og når en topp raskt: hjertebank, økt hjertefrekvens, svetting, skjelvinger eller risting, følelse av åndenød, kvelningsfornemmelser, smerter eller ubehag i brystet, kvalme eller ubehag i magen, følelse av svimmelhet, ustøhet, ørhet i hodet eller besvimelse, forandring i opplevelsen av situasjonen eller andre personer, frykt for å miste kontrollen eller miste forstanden, frykt for å dø, nummenhet eller vissenhetsfølelser, frysninger eller varmefornemmelser. Disse anfallene kan skje med eller uten agorafobi, dvs. i situasjoner hvor man er redd for hva andre skal tenke eller synes om angstreaksjonen eller at det ikke er passende eller pinlig på noe vis.
Sosial fobi: er en markert og vedvarende angst for sosiale situasjoner eller situasjoner som innebærer prestasjon. Bak dette ligger at det er ubehagelig å bli vurdert av andre eller at man tror andre vil granske det man gjør eller sier (for dårlig prestasjon, at noe er flaut, pinlig eller ydmykende). Hos barn må dette vise seg i forhold til andre barn og ikke bare i forhold til voksne
Generalisert angst: Angstreaksjoner kommer i situasjoner som minner om den opprinnelige hendelsen. Men det vil alltid være også andre forhold som ikke kan assosieres til hendelsen når reaksjonene kommer. Hvis disse reaksjonene da knyttes til nye forhold, vil angsten generaliseres (spres). På denne måten kan angsten bli stadig mer omfattende. Dette kan utvikle seg så langt at personen opplever angst og bekymring som er tilstede svært ofte og omkring en rekke hendelser og aktiviteter. Dette kan også få konsekvenser sosialt og for fungering i yrkes-/utdanningssituasjon.
Angst for angsten: Som en del av symptombildet i all angst, er unngåelsen. Ubehaget og frykten gjør at vi lar være å oppsøke situasjoner eller så raskt som mulig kommer oss ut av disse, slik at vi slipper å kjenne dette ubehaget. Grunnen til unngåelsen er negative forventninger om at ubehaget vil komme og at dette ikke vil kunne tåles og mestres. Problemet blir da at det ikke er så enkelt å lære at en rekke av disse situasjonene faktisk kan mestres og tåles. Etter traumatiske hendelser ser vi derfor ofte en utvikling av sikkerhetsatferd, hvor personen lager ekstra sikringer og garderer seg på en rekke måter. Denne atferden blir også en del av informasjonen til egen psyke om at livet er farlig. Det er jo en grunn til at man forsikrer seg, så da må det jo være grunn til bekymring også. På denne måten gir unngåelsesatferd selvbekreftende informasjon. Derfor kan en person bli enda mer redd, ved at dette får "satt seg" som et mønster. Både unngåelsen og generalisering av angst forklarer en del av hvordan angst kan vare svært lenge (kanskje opp til flere år).
Angst og reell frykt: Det er viktig å skille mellom angst for noe som er over eller som svært sannsynlig ikke kommer til å skje og redsel for en reell og farlig situasjon som med stor sannsynlighet kan oppstå. Mennesker jeg har møtt etter trusselsituasjoner har fortalt om hvordan andre gjerne prøvde å berolige de før hendelsen med at dette ikke var farlig og ikke kom til å skje. Men så skjedde det, og kanskje var det svært sannsynlig at det kunne skje igjen. Da er angsten en beskyttelsesmekanisme, en kroppslig og mental beredskap som gjør at vi overlever. Hjelp for dette må da naturligvis være trygghet, sikkerhet og støtte. Her må hjelpen bestå i eksempelvis politi, forbedring av sikkerhetsrutiner og andre handlinger som gjør den reelle situasjonen mer trygg. Angst derimot, er irrasjonelt basert, selv om det ofte er forståelig og rasjonelt hvordan angsten oppsto.
Separasjonsangst: vil hovedsakelig gjelde barn. Dette innebærer at barnet blir redd for å være alene og dermed blir klengete og ønsker/krever kontakt med viktige voksne. Det er ikke uvanlig at slik angst kommer i kjølvannet av tap eller traumer. Små barn kan kreve å være nær sin sikkerhetsbase (oftest mor, men far om mor ikke er til stede) og de kan protestere sterkt når mor eller far forlater dem. Dersom separasjonsangsten er blitt svært sterk, må barnet gjerne i gjennom et treningsprogram hvor det gradvis vennes til mer avstand til foreldrene.