Innledning
Jeg vil starte med Barnets Århundre som den sven= ske pedagogen Ellen Key erklærte det ved årsskiftet 1900 foran det 20. århundre. Ser vi tilbake så= ble det Barnets. Jeg har mange ganger reflektert og analysert hvilke krefter som løftet barnet opp og fram til der det er i dag. Etter min oppfatning= har denne historia to drivmakter, for å bruke et begrep fra historikeren = Halvdan Koht. De konkurre= rer ikke, men jeg er ikke i tvil om hvilke av dem som er den grunnleggende kraf= t. De to hovedelementene jeg tenker på er kunnskap om barn og lovgivning= om barn. Jeg er likevel ikke i tvil om at det er alvoret i alvoret, kunnskapen= om de avgjørende, formative årene som barndommen representerer, s= om har vært løftemekanismen. Den ble selvsagt muliggjort av gener= elt bedret opplysningsnivå og velstandsutviklingen. Da kan vi bevege oss = til Halvdan Kohts datter &Ari= ng;se Gruda Skard som med sin formidable innsats hjemme og = ute, var den personifiserte drivmakta hos oss. Den delen av vårt arbeid som dreier seg om kompetansehevning og folkeopplysning inspireres fortsatt av a= rven etter Mor Åse. Dessuten er den sterkt preget av ny kunnskap om barnehjernens vekst og utvikling i samspillet mellom gener og erfaringer. D= et er på denne bakgrunn vi har lansert begrepet barnehjernevernet.
Det første produktet jeg skal si noen få = ord om er folkeopplysnings dvd’n som i tillegg t= il en meget god, svensk film, utarbeidet i nær kontakt med fagfolk hele vei= en, I Skuggan av Våldet<= /span>, forteller en sann historie, den forteller ikke alle historiene om barn som lever med vold i familien, men en historie som gir oss innsikt og framfor a= lt vekker en grunnleggende drivmakt, nemlig vår empati med det utsatte barnet når hjemmet blir et helvete. Sammen med filmen kan man velge i= en meny av intervjuer med tre statsråder, fagpersoner fra Alternativ til vold, Senter for Krisepsykologi og Barnesenteret på Ullevål Universitetssykehus, videre myndighetspersoner som riksadvokat, politidirek= tør og barneombud. Den er som statsråden allerede har nevnt, ment for et bredt publikum.
Barna på Krisesenteret – en samtaleguide e= r det neste jeg vil kommentere. Den er ført i pennen av undertegnede, men = den er båret fram av innsikt og kunnskaper jeg har e= rhvervet meg takket være gode medarbeidere i prosjektet. Jeg vil også ta= kke Krisesenteret her i Bergen for veldig verdifullt samarbeid og for mange oppmuntringer til å gjøre dette arbeidet. Som et tillegg til samtaleguiden kommer denne barneboken, en barnebok med rød trekant. = Den skal ikke kjøpes til barn og primært ikke leses av barn som le= ver med vold i familien, men være en inngang for hjelpere til å kommunisere om disse vonde og vanskelige temaer. Sammen med Elin Hordvik ved vårt Senter brukte jeg den i vår siste barnegruppe. Det var oppmuntrende for forfatteren at den gikk rett hjem! Det er ingen tilfeldigh= et at hovedpersonen i kapitlene om møtet med Krisesenteret heter Liv. Fornavnet til den barnefaglige her på Krisesenteret som jeg hadde samarbeidet med. En viktig del av denne pakken er den svenske animasjonsfil= men ”Jeg hadde et mareritt” – det vil si at personene er tegn= et, men stemmene er autentiske når barna samtaler med den barnefaglige på et Krisesenteret, Kvinnojouren som det= heter i Sverige. Den er norsktekstet.
Statsråden har blant mange gjøremål prioritert tid til å rette oppmerksomheten mot betydningen av å bedre kommunikasjonen med og forklaringene til barn i krise, og generelt til barn som blir eksponert for krisepregede nyheter. Hun har bestilt veilednin= ger fra oss til å legge ut på nettet, og vi var selvsagt meget glade for forordet til boken ”Kan vi snakke med = barn om alt.” Jeg vil også nevne i denne kontekst at lovgivningen har gått foran, sikkert inspirert av Barnekonvensjonen, og gitt barn rett= til å bli hørt og informert på lavere alderstrinn enn tidlig= ere.
Magne Raundalen
Senter for Krisepsykologi