I prosjektet Barn som lever med vold i familien har vi de siste årene hatt kontakt med over 100 barn som har opplevd å væ= re vitne til vold mellom foreldrene eller som har opplevd å bli utsatt f= or vold selv

Når barn vokser opp med vold i familien

v Unni Marie Heltne

Spesialist i klinisk psykologi/ prosjektleder

Senter for krisepsykologi

Bergen

ugulla@online.no

Prosjektet Barn som lever med vold i familien er et samarbeidsprosjekt mellom Senter for Kri= sepsykologi i Berge= n og Alternativ til Vold i Oslo. Prosjektet er finansiert av Barne- og likestillingsdepartementet, og har som målsetting å systematise= re eksisterende kunnskap om konsekvensene av vold mot barn i nære relasjoner, framskaffe ny kunnskap om skadevirkningene av vold mot barn og anbefale gode hjelpetiltak. Prosjektet er inne i sin andre periode, og er i= dag rettet mor barnevernstjenesten og deres samarbeidspartnere. Gjennom prosjek= tet har vi de siste årene hatt kontakt med over 100 barn som har væ= rt vitne til eller direkte utsatt for vold, og vi har også møtt m= ange av deres pårørende. Vi har hatt tett kontakt med mange ansatte= i barnevernstjeneste, familievern, helsestasjoner og krisesenter, og vi har fått et bredt innblikk i vonde, opprivende og meget vanskelige problemstillinger.

Både fra v&a= ring;r egen kliniske praksis og fra et etter hvert stort antall forskningsrapporte= r, vet vi at barn som utsettes for vold eller som er vitne til vold mellom de voksne, er i faresonen for å utvikle en rekke psykiske lidelser og fysiske plager. I tillegg fører vold til nedsatt konsentrasjon, vans= ker med læring og samspill med andre. Noen problemer blir først synlige etter at barna er blitt voksne. Selv om relativt lite forskning fok= userer på konsekvensene av vold for unge over puberteten, tyder nye undersøkelser på at traumatiske opplevelser, som å bli slått eller vitne til at andre blir det tidlig i livet, kan forårsake skader på sentrale hjernestrukturer som først = blir synlige i puberteten.

<= /span>

Vold mot omsorgspe= rsonen rammer også barnet. Omsorg fra en redd og traumatisert voksen fører automatisk til et stresset barn. Vold mot den som har omsorg f= or barnet reduserer også dennes mulighet til å være sensitiv= og tilgjengelig over for barnets signal.

<= /span>

Nyere forskning om hjerne og nervesystem viser at de m= inste barna er spesielt sårbare for stress. Det skadelige ser ikke ut til å være tilstedeværelse av stress i seg selv (alle sm&arin= g; barn blir stresset i ulike anledninger), men at spedbarnet, og senere det l= itt eldre barnet ikke får hjelp av omsorgspersonen til å regulere d= ette stresset ned. Omsorgspersonens evne til å oppdage og forutse barnets stress, og til å handle på en slik måte at stresset umiddelbart dempes, er en helt sentral mekanisme i et samspill som skal sik= re barnet en alminnelig god utvikling. For de minste barna, de under 2 å= r, er dette av så fundamental betydning at det er vanskelig å se hvilke faktorer som kan oppveie at det mangler. Gjentatte skremmende opplevelser i kombinasjon med neglisjering fra den voksne, ser ut til å være den mest skadelige kombinasjo= nen.

Anna 1 å= r har gjentatte ganger vært vitne til slagsmål mellom de voksne, slag, høye stemmer, skriking og brå bevegelser. I disse situasjonene blir hun ofte overlatt til seg selv, alene og gråtende på gulve= t, uten at noen av foreldrene er i stand til å se hennes behov for trøst og til å få roet ned hennes uro. Episodene har gje= rne endt med at hun har grått til de voksne på avstand har begynt å kjefte på henne, eller hun har grått til hun har v&aeli= g;rt for utmattet til å gråte mer. I det siste har hun sluttet &arin= g; gråte når det er tilløp til uto, i stedet blir hun fjern= og passiv.

<= /span>

Barn som utsettes = for vold ser også ut til å få vansker med skille mellom truende og ikke truende signaler fra andre, barnet utvikler en beredskap på &ari= ng; fange opp trusler fra omgivelsene, slik at nøytrale signaler ogs&ari= ng; tolkes som truende.

<= /span>

Tommy 7 å= ;r gammel har gjentatte ganger vært vitne til vold mellom foreldrene, og= har opplevd og blitt slått, ristet og tatt hardt i armen både av mo= r og far. Det siste året i barnehagen og ved skolestart, har Tommy merket = seg ut som en svært urolig og aggressiv gutt. Han går ofte til angr= ep på andre barn, tilsynelatende umotivert, men det har etter hvert blitt tydelig at han tolker helt nøytrale gester og mimikk fra andre barn = som truende. Det siste året har han bodd i et meget rutinert fosterhjem. = Her blir han urolig, redd og aggressiv ved det første tilløp til diskusjon mellom de voksne, og dette skjer selv om de ikke er sinte eller h= ever stemmene. Tommy har nesten ingen toleranse for uro, og han reagerer med utagering på alle nye situasjoner, også situasjoner som han i utgangspunktet gleder seg til. Fosterforeldrene sier det virker som han ikke klarer å roe seg ned ved egen hjelp når han er spent eller stresset.

Barn som har vært utsatt for vold fra omsorgsper= sonene sine vil ofte trenge en langt mer beskyttet omsorgssituasjon enn barn uten slike erfaringer. Flere av dem vil ha behov for større grad av skjer= ming fra konflikt og en større grad av stabilitet og forutsigbarhet. Mange vil også ha større behov for hjelp fra omsorgspersonene sine t= il å regulere negative følelser, som redsel og sinne. De vil også trenge hjelp til å regulere ned positivt stress, som n&ari= ng;r de gleder seg til noe og er spente, for eksempel foran et kinobesøk,= en reise, på fødselsdagen eller julaften. Dette behovet vil ofte = vare ved langt opp i alder. En kan si at de har behov for samspill med omsorgspersoner som er over gjennomsnittlig kompetente når det gjelder å forutse stress, forberede barnet på stressende opplevelser og hjelpe til å regulere følelsene dette stresset vekker.

Når vi snakk= er med de litt eldre barna om hvordan det er å leve i en familie der de selv eller andre familie medlemmer utsettes for vold, sier mange av dem at det verste er at de aldri kan kjenne seg trygge. Hjemmet og familien blir ødelagt som et trygt sted å være. Det ene stedet i verde= n der alle skal kunne føle seg trygge, blir utrygt og farlig. Dette medfører at barn helt fra de er ganske små, planlegger og sett= er i verk sine egne sikkerhetstiltak. Noen ganger er sikkerhetstiltakene å være flink, hjelpsom og til minst mulig bry for den voksne, andre gan= ger er sikkerhetstiltaket å være borte fra hjemmet mest mulig for å unngå nye vold. Noen barn lærer tidlig at det er farlig å si ting som de er, fordi dette kan føre til konflikt eller avstraffelser, andre finner ut at de selv kan starte konflikter og uro for å avlede de voksne og hindre eller utsette nye episoder. Barn er fleksible og formbare nettopp for å kunne tilpasse seg nesten hvilken= som helst omsorgsituasjon, men tilpassning til et fiendtlig omsorgsmiljø= vil ofte være dys funksjonell når barnet kommer i en annen situasjon som ikke krever den samme beredskapen. Disse tilpasningsstrategiene stemple= s ofte som problemer eller symptomer, og målsettingen blir å fjerne de= m, atferd som bør fjernes. Når dette blir målsettingen uten at man tydelig viser barnet forståelse for hvor nødvendige disse strategiene har vært i den tidligere omsorgsituasjonen, er det lett f= or barnet å oppleve seg selv som ødelagt, håpløs ell= er syk.

<= /span>

Det er heldigvis m= ulig for de fleste barn som er traumatiserte av vold å komme inn i gode utvikl= ingsprosesser. Noe av nøkkelen til en god utvikling er at de får hjelp til å sette det de har opplevd inn i en forståelig ramme (det er de voksne som har ansvaret, og at volden er ikke barnets skyld), opplever &ari= ng; møte forståelse for reaksjonene sine her og nå, samtidig= som de får hjelp til å utvikle nye reaksjoner og handlingsmønstre som fungerer bedre. Viktigst av alt ser ut til &ari= ng; være at vi lykkes å gi dem en omsorgssituasjon som er trygg og stabil nok til at dette skal kunne skje over tid.