UngeLEVE prosjektet -

UngeLEVE prosjektet - <= o:p>

”Styrket omsorgsa= pparat for unge etterlatte ved selvmord”.

Prosjektansvarlig og prosjektleder (forskningsdelen): dr. philos Kari Dyregrov

Samarbeidspartner: LEVE Norge=

Bakgrunn

For å b= idra til å dekke unge etterlattes særegn= e og lite uttalte behov for støtte, fikk LEVE (Landsforeningen for etterl= atte ved selvmord) midler fra stiftelsen Helse & Rehabilitering til det 3-årige prosjektet. Prosjektet bestod av tre deler: 1) Helgesamlinger= med unge etterlatte, 2) En forskningsdel for kartlegge og analysere de unges selvopplevde behov for hjelp og støtte, og 3) En formidlingsdel, for å informere potensielle støttemiljøer om hvordan de kan støtte de unge i tiden etter selvmordet. De aller fleste unge= som deltok på helgesamlingene (del 1 i prosjektet), deltok i forskningsde= len, som omtales her. Forskningsdelen ble gjennomført i 2004-2005, der 32 unge etterlatte fylte ut spørreskjema og deltok i kvalitative gruppeintervju.

Målsetting

Prosjektets målsetting var å undersøke: 1) de unges vansker, 2) deres erfaringer med hjelp og støtte fra helsevesenet, skolen, familie og venner, og andre unge etterlatte, 3) samt deres selvhjelpsstrategier og 4) = vekstmuligheter. Et særlig fokus har vært på 5) hvorvidt den unge ville ha ønsket hjelpen annerledes, og 6) i så fall:<= /p>

- = hva= slags type hjelp/støtte hadde vært ønskelig?

- = hvem ville de ønsket hjelp av?

- = hvo= rdan ville de helst ha blitt møtt?

- = n&a= ring;r er det viktig å bli møtt/få hjelp?

- = i h= vor stort omfang bør hjelpen være, og over hvor lang tid?

- = hvi= lken kvalitet/kompetanse hadde de ønsket?

- = hva= hadde de ønsket innholdet i støtten skulle være?

- = hvi= lke barrierer for hjelp har evt. eksistert?

Utvalget

Rekrutteringe= n til utvalget skjedde via LEVEs ungdomssamlinger i prosjektets første tri= nn etter at godkjenning fra Personvernombud (NSD) og Regional Komité for Medisinsk Forskningsetikk (UiB) var innhentet. Til sammen 32 unge fylte ut spørreskjema og deltok i kvalitative fokusgruppeintervju. Ti av de unge var gutter/menn (31 %) og 22 var jenter/kvin= ner (69 %). Alderen varierte mellom 13 og 24 år (M=3D17.8; SD=3D3.20). Me= ns 25 % av de unge gikk i grunnskolen, var 50 % i videregående, og 16 % gikk på høgskole eller universitet. Sekstini prosent av de unge bod= de i byer, mens 31 % bodde på bygden. Fem (16 %) av de unge var med å finne den som hadde tatt livet sitt. Seks (20 %) hadde mistet mor/far, 22 (= 69 %) hadde mistet bror/søster, mens de øvrige hadde mistet andre nære sletninger eller venner (11 %). Avdødes alder varierte me= llom 12 år og 56 år (M=3D26.69; SD=3D12.49). Tid siden dødsfa= llene varierte mellom 1 måned og 7 år (84 mnd.)(M=3D35.5; SD=3D23.58)= .

Forskningsmetode og analyse

Selv om kartl= egging av de unges reaksjoner ikke var hovedmålet for denne studien, ble noen spørreskjema brukt som bakgrunn for beskrivelsene av behov for hjelp= og støtte. De unge fylte derfor ut Impact of Event Scale (IES-15) (traumatiske etterreaksjoner), Rosenberg Self-Esteem Scale (RSS) (selvbilde= ), og Hogan Sibling Inventory of Bereavement (HSIB) (sorgreaksjoner og personl= ig vekst). Ungdommenes erfaringer med hjelp og støtte fra det offentlige hjelpeapparatet, skolen og det sosiale nettverket kartlagt gjennom et fire siders ”Hjelpskjema” (utarbeidet ved SfK).

Fokusgruppeinte= rvju ble valgt som metode for å få frem den enkelte unges erfaringer og opplevelser (Bloom, Frankland, Thomas & Robson, 2001). Intervjuene ble gjennomført ved hjelp av en temaguide, i forbindelse med en samling,= i hjemmet til den unge eller på forskers kontor. Mens de kvalitative dataene ble analysert etter Steinar Kvales (1996) analyse for kvalitative data, ble deskriptive analyse= r av spørreskjemadata utført i STATISTICA 7.

Resultat

I resultatdel= en trekkes først frem noen av hovedvanskene som unge opplever etter &ar= ing; ha mistet et familiemedlem eller nær venn ved selvmord. Videre blir d= e unges erfaringer med hjelp og støtte omtalt i forhold til a) fagfolk i hjelpeapparatet, b) skolen og lærerne, c) familie og venner, og d) an= dre unge etterlatte. For hvert avsnitt beskrives mottatt hjelp og støtte, tilfredshet med hjelpen og hva de unge mente kunne forbedres. Avslutningsvis presenteres selvhjelpsstrategier og posttraumatisk vekst som erfart av de u= nge selv. Resultatene er presentert i følgende publikasjoner:=

Dyregrov, K. (= 2006). Skolens viktige rolle etter selvmord. Ny forskning om unge= etterlattes ønsker for hjelp og støtte. Bedre Skole, nr. 1/2006.

Dyregrov, K. (2006). Støtte til unge etterlatte. Styrket omsorgsapparat for unge etterlatte ved selvmord. Rapport. Senter for Krisepsykologi. Bergen

Dyregrov, K. (2006). Hvordan ønsk= er unge selvmordsetterlatte å bli møtt av psykologer? – en brukerundersøkelse. Tidsskri= ft for Norsk Psykologforening, 43, 787-794.

Dyregrov, K. (2008). Psykososiale belast= ninger for unge etterlatte ved selvmord: Ønsker om bistand fra hjelpeappara= tet. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 1, 14-18.

Dyregrov, K. (2008). Ungdom som etterlat= te ved selvmord. Hvilken hjelp og støtte ønsker de? <= /span>Suicidologi, 13, 1, 33-36.

Dyregrov, K. (in press). The important role of the school following suicide. New research about the help= and support wishes of the young bereaved. OMEGA – Journal of death and dying.

Dyregrov, K. (in press). How do the young suicide survivors wish to be met by psychologists?= A user study. OMEGA – Journal of death and dying.