Når sjelen skjelver – mentale virkninger av jordskjelv og Tsunami
Av psykolog, dr. philos Atle Dyregrov
Leder, Senter for Krisepsykologi
I mange år har fagfolk fra Senter for Krisepsykologi og den bergenske stiftelsen Children and War Foundation arbeidet med de psykiske ettervirkningene som barn og voksne opplever etter jordskjelv. Vi har i jordskjelvområder i Tyrkia, Iran og Kina sett hvordan slike hendelser medfører store mentale utfordringer for overlevende og for lokal- og storsamfunn. Nå er det Japan som er rammet, først og fremst som følge av Tsunamien som har utradert et stort kystområde. Selv om Japan er et velorganisert land, vil mange av de overlevende og etterlatte slite med posttraumatiske problemer og andre mentale virkninger. Tidlig etter katastrofen er sjokket beskyttende og selv om både det japanske samfunn og verdenssamfunnet står sammen om å hjelpe, er det mange som vil trenge psykososial hjelp. Når medieinteressen etter Tsunamien dempes, vil mange i befolkningen leve videre med minnene fra det de har opplevd. I akuttsituasjonen aktiveres en bølge av empati og hjelp, i det lange løp er færre til stede og mange sliter mer alene.
De psykiske ettervirkningene varer ved over tid
Vi ønsker å tenke at mennesker har stor styrke, at de er motstandsdyktige og relativt raskt kan legge bak seg slike hendelser og se fremover, at de kan bygge opp en ny hverdag etter at de døde er begravd. Et flertall av befolkningen som ikke bor nær de rammende områder vil greie seg meget bra, det vil også svært mange av de som overlever katastrofen, spesielt de som ikke har mistet noen av sine og de som i tillegg er heldige og har begrensede materielle tap. Med tap av nære og sterk eksponering for livsfare, kan de langsiktige mentale skadevirkningene være store for mange mennesker. Barn som voksne blir redde, intenst redde, og alt som de knytter til jordskjelvene og Tsunamien kan utløse sterke reaksjoner. Minnene strømmer stadig inn i tankene uten at de har kontroll med dem, de forsøker å unngå situasjoner og tanker som minner dem om hva som skjedde, og mange får sterk kroppslig uro og venter bare på hva som skal bli det neste som skjer. Dette har vi erfart etter hvert jordskjelv vi har jobbet med. Der storsamfunnet mobiliserer og strekker ut mange hjelpende hender leges sårene fortere. I en rekke undersøkelser er det vist at naturkatastrofer dramatisk kan øke psykologiske problemer som angst, spenning, irritasjon og søvnforstyrrelser. Mange år etter jordskjelv har for eksempel Goenijan og medarbeidere, som fulgte opp jordskjelvofre i Armenia i 1988, vist at mer enn halvparten av overlevende ungdommer slet med såkalte posttraumatiske stresslidelser (PTSD). Dette innebærer betydelige psykiske helseplager som til dels gjør dem ute av stand til å fungere i hverdagen. I tillegg sliter mange med depressive plager. Fordi så mange blir etterlatte kommer kompliserte sorgreaksjoner på toppen av dette. Overlevende fortsetter å leve i et landskap fylt av sterke traumatiske påminnere og i tillegg til jordskjelv og Tsunami kan både risiko for radioaktivitet, temporær og trang bosituasjon, separasjon fra kjære, m.m. øke slitasjen.
Det nytter å hjelpe
Til tross for at langtidsplagene kan være store, kan jordskjelv- og Tsunamiskatastrofer også styrke sosiale bånd, fremme samhold og vise oss det beste av menneskelig hjelperånd. Wang og medarbeidere viste etter et jordskjelv i Kina hvor viktig den støtte og hjelp som mobiliseres er for de som er rammet av jordskjelv. De sammenlignet to landsbyer, den ene beliggende en halv kilometer fra sentrum for jordskjelvet, den andre 10 kilometer borte. I byen nært sentrum av jordskjelvet ble 80 % av husene ødelagt, mens under 5 % av husene falt sammen i den andre byen. Likevel var det nesten bare halvparten så mange personer som utviklet posttraumatiske stresslidelser i den mest rammede byen, sammenlignet med den mindre eksponerte byen. For den høyeksponerte byen ble det mobilisert mange team med hjelpere som ble sendt inn for å hjelpe i gjenoppbyggingsarbeidet og mange hjelpeorganisasjoner var nærværende i tiden etterpå. Innbyggerne i denne byen kjente seg mye bedre ivaretatt både pga den materielle assistanse og den mentale støtten de mottok. Forskerne konkluderer med at det er viktig å se på hvor hurtig og effektiv støtte gis etter en katastrofe, og at slik støtte kan redusere sannsynligheten for mentale plager i ettertid. I Japan satser verdenssamfunnet stort på å hjelpe, og godt organisert bistand kan redusere både fysiske og mentale plager.
Nå tidlig etter katastrofen er det primære behov som må dekkes, så følger gjenoppbygging. Mentalt er det ikke psykologer og psykiatere de rammede først og fremst trenger, men god informasjon og oversikt over hva som har skjedd med deres kjære og hva som skal skje videre fremover. Tidlig gjenforening med kjære er svært viktig og at det finnes gode, støttende personer rundt dem.
Den mentale gjenoppbygging tar tid, men også her er det håp at mye kan gjøres for de som sliter. Gode psykologiske hjelpeprogrammer kan redusere de mentale problemene. For eksempel har de manualer som er utviklet av ”Children and War Foundation (CAW)” vist seg å dempe posttraumatiske reaksjoner hos barn, ungdom og voksne. Nå har manualene blitt brukt i stor målestokk etter jordskjelv og andre katastrofer i mange land, og vi forventer at de også vil bli tatt i bruk i Japan. Norsk UD muliggjorde at CAW i 2009 trente personell fra 9 asiatiske land i hvordan de gjennom gruppeintervensjoner kunne hjelpe barn og unge etter katastrofer. Treningen ble organisert gjennom Asian Disaster Preparedness Center, som også støttes av norsk UD. Med den kunnskap som finnes om omfattende og langsiktige mentale konsekvenser av jordskjelv/Tsunamier er det viktig at mennesker ikke bare får materiell hjelp, men også hjelp til de psykologiske ettervirkningene. Dette arbeidet starter nå, men fortsetter over lang tid.